Anførende setninger

Det er en populær oppfatning at man bør variere ordvalget når man skriver, og i det store og hele er dette en oppfatning jeg slutter meg til. Hvis du bruker samme ord og uttrykk for ofte, vil det virke påfallende. Hvis du vil at det skal virke påfallende, er det selvsagt greit. Men ellers bør du passe deg.

Jo mer spesielt et ord er, desto viktigere blir det ikke å gjenta det for ofte. Språkets aller vanligste ord, som «i», «er», «jeg» og så videre, kan du bruke så ofte du orker uten at noen vil stusse. Men selv ganske alminnelige ord som «løpe» eller «stor» vil stikke seg ut hvis du bruker dem flere ganger i samme setning. Veldig sære uttrykk som «vekk som en sviske» eller «tørst som et bybud» bør du være forsiktig med å bruke mer enn én gang i en tekst, selv i en tykk roman.

Men dette skal ikke handle om hvor viktig det er å variere ordbruken – det skal tvert imot handle om hvor viktig det i en bestemt sammenheng er å unngå det. Den sammenhengen er anførende setninger, altså de små «sa Geir», «hvisket hun» og lignende som gjerne følger replikker. Disse uttrykkene fungerer på motsatt måte av teksten for øvrig: Her vil det virke påfallende hvis du ikke gjentar de samme ordene (som regler forskjellige former av verbet å si) ofte.

Anførende setninger skal normalt ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. De skal bare gi leseren informasjon om hvem som sier hva, slik at dialogen blir lett å følge. Hvis du holder deg til de vanligste formene – som «sa han» – vil leseren nærmest ubevisst oppfatte denne informasjonen. Det er slik det skal være. Men mange forfatterspirer anstrenger seg til det ytterste for å variere språket også i anførende setninger og strør om seg med sære ordvalg som «utbasunerte han», «resonnerte hun» og «gjettet jeg».

Det er to problemer med dette. For det første virker det forstyrrende. Rare ord og uttrykk vil i denne sammenhengen stjele oppmerksomhet fra selve replikkene, som jo er det viktigste i de fleste dialoger. Flyten i lesningen blir ødelagt.

For det andre kan du risikere at leseren opplever å bli behandlet som idiot, og det er noe du for enhver pris vil unngå. Ingen liker å bli behandlet som idiot. De aller fleste lesere forstår at replikken «Jeg skal faen meg mose trynet på deg» er en trussel. Du trenger ikke føye til «truet hun». Hvis du stadig vekk føler behov for å bruke forklarende ord i anførende setninger, kan det bety at du må jobbe mer med replikkene. Hvis du er redd leserne dine ikke skal forstå at et utsagn er en fornærmelse, bør du skrive om replikken slik at dens fornærmende kraft blir tydelig – ikke føye til «fornærmet han henne».

Jeg mener selvsagt ikke at du utelukkende skal holde deg til verbet å si. Noen ganger er det nødvendig å bruke et annet verb for å få frem hvordan noe sies, for eksempel hvis noen hvisker. Et og annet «skrek», «ropte» eller «hylte» kan være helt på sin plass, men ikke overdriv – et utropstegn uttrykker jo sånn omtrent det samme. Det er først og fremst verb som angir hva slags talehandling (løgn, påstand, resonnement etc.) en replikk er, du skal passe deg for. «Spurte» og «svarte» er greit, men det fungerer helt fint med «sa» også når en replikk er et spørsmål eller et svar.

Overdreven bruk av adverb bør du også unngå i denne sammenhengen (og mange andre). Ikke skriv «sa han nølende» med mindre det er helt umulig å få frem nølingen i selve replikken. Og det er det neppe. Virker det umulig, betyr det bare at du må jobbe hardere.

Ofte kan du også droppe de anførende uttrykkene. Særlig i kjappe replikkvekslinger med korte utsagn mellom to personer kan de virke forstyrrende. Da er det gjerne best å utstyre de to første replikkene med informasjon om hvem som snakker, og så stole på at leseren klarer å plassere annenhver setning hos de to personene i resten av samtalen. Er det en lang ordveksling det er snakk om, bør du iblant legge inn eksplisitt informasjon om hvem som snakker, ellers er det lett å miste oversikten. Hvis de to personene som snakker sammen, ordlegger seg veldig forskjellig (noe som uansett er en god idé, de fremstår gjerne mer levende da), blir behovet for anførende setninger mindre – da vil det jo gjerne fremgå av selve replikken hvem som snakker.

Altså.

Ikke slik:

«Øy!» henvendte Gunnar seg til Hannibal.

«Hæ?» svarte Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?» truet Gunnar.

«Ikke faen,» avslo Hannibal. «Det er det du som skal ha,» la han til.

«Mye du klarer å banke meg,» fnøs Gunnar avfeiende. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet,» instruerte han.

«Nei!» ropte Hannibal.

«Jo!» skrek Gunnar.

«Nei!» utbasunerte Hannibal.

«Jo!» fastfoldt Gunnar.

Men slik:

«Øy!» sa Gunnar.

«Hva behager?» sa Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?»

«Nei takk. Men du må gjerne få bank av meg.»

«Mye du klarer å banke meg,» sa Gunnar. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet.»

«Kommer ikke på tale,» sa Hannibal.

«Jo!»

«Ikke snakk om!»

«Jo!»

«Og» og «men» først i en ytring

En utbredt vrangforestilling er at man ikke kan innlede en ytring – altså det som står mellom to store skilletegn (punktum, utropstegn eller spørsmålstegn) – med «og» eller «men». Mange har til og med lært dette på skolen.

Jeg vet ikke hvem som har kokt opp denne regelen, men vedkommende må ha vært en fjott uten dannelse eller språklig finfølelse.

For det første er det, som Finn-Erik Vinje påpeker i Bedre norsk, meget praktisk å kunne åpne en ytring med «og» eller «men»:

Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. (s. 101)

For det andre kan bruk av «men» og «og» først i en ytring ha en kraftfull stilistisk effekt – en effekt man ikke ikke bør nekte seg bare fordi en eller annen norsklærer en gang i tiden har hatt underlige meninger om saken.

Altså.

Ikke slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Der blev Lys. Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Men slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Og Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Og der blev Lys. Og Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Og Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Og der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Komma foran «mens»

I dag skal jeg fatte meg i korthet. Jeg vil presentere en kommaregel altfor få er klar over. Som jeg tidligere har nevnt, er det en fordel å beherske språkets formaliteter hvis du vil skrive bøker.

Slik lyder regelen:

Det skal settes komma foran «mens» når ordet indikerer en motsetning, men ikke når det indikerer samtidighet.

Ofte avgjør et kommas tilstedeværelse eller fravær i denne sammenhengen kun en nyanseforskjell. Ta for eksempel de to periodene:

  1. Børre tok oppvasken mens Lisbeth spiste middag.
  2. Børre tok oppvasken, mens Lisbeth spiste middag.

Begge eksemplene er korrekt norsk, men de betyr ikke helt det samme. Periode nummer én betyr «Børre tok oppvasken samtidig som Lisbeth spiste middag». Den andre perioden uttrykker noe slikt som «Børre tok oppvasken, men det gjorde ikke Lisbeth, som isteden spiste middag». Her er det konteksten, og hva du vil vektlegge, som avgjør om du bør sette komma eller ikke.

Men slik er det ikke alltid. Noen ganger er det udiskutabelt feil med komma foran «mens», og andre ganger er det  udiskutabelt korrekt.

Hvis de to hendelsene som nevnes på hver sin side av «mens», ikke foregår samtidig, skal det alltid settes komma. Og hvis subjektet i de to setningene er én og samme person, skal de ikke skilles med komma; det gir jo ingen mening å si at en person gjør dette og hint i motsetning til den samme personen, som gjør noe helt annet.

Altså.

Ikke slik:

  • Jeg synger, mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828 mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.

Men slik:

  • Jeg synger mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828, mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.

Hvordan bli refusert i rekordfart

Det desidert mest utbredte problemet med manuskriptene jeg vurderer, er at språket er for dårlig. Jeg vil anslå at rundt 50–60 prosent er såpass håpløst dårlig skrevet at jeg legger dem i returbunken etter å ha kastet et kjapt blikk på de første sidene. Vil du være sikker på å få rask vurdering av manuskriptet ditt, skal du fylle det med skrivefeil, ufullstendige setninger og klønete formuleringer. Da blir det refusert i løpet av fem minutter.

Hvis du tenker at godt språk er pynt, en slags bonus man kan slenge med i tillegg til en god historie, levende personer, spennende setting og så videre: Slutt med det. Språk er ikke pynt. Hele manuskriptet ditt er språk og ingenting annet. Er språket ditt dårlig, følger det automatisk at manuskriptet ditt også er det. Personene i en bok er laget av språk. Hendelsene er laget av språk. Settingen er laget av språk.

Å beherske skriftspråket er det første du må gjøre hvis du vil få et manskript antatt. Dette tar tid, men det må til. Synes du det høres for drøyt ut å bruke en halvtime på å flikke på en setning, bør du antagelig finne på noe annet enn å skrive bøker.

Ikke slik å forstå at jeg forventer plettfrie manuskripter uten en eneste skrivefeil. Alle gjør feil. Jeg gjør feil, etablerte forfattere gjør feil, forlagsredaktører gjør feil. Til og med Finn-Erik Vinje gjør feil.

Simple skrivefeil kan du ha ganske mange av uten at det hindrer manuskriptet ditt i å bli antatt. Å rette disse er en del av forlagets jobb. Men hvis du ikke fremviser en noenlunde velutviklet formuleringsevne, er du sjanseløs. Hvis det er åpenbart at du ikke har giddet å bruke tid på språket ditt, gidder heller ikke jeg å bruke tid på det.

Og hvis du skulle få antatt et manuskript, er det i din egen interesse at det inneholder færrest mulig feil. Forlaget stiller i og for seg med språkvask og korrektur, men det er ikke alle som er like flinke. Det kryr av feil i norske bøker. Bøker med fem–seks kommafeil per side er helt vanlig. Vil du være sikker på at språket i boken din er korrekt, er du pent nødt til selv å lære deg skrivereglene.

Altså.

Ikke slik:

Gikk å la meg tidlig hele tia. Fikk ikke skrud av lyset en gang og så sovna jeg fort sånn at jeg ikke skjønte at sovna. Og så gikk det kansje en haltime eller no … også våkna jeg … og så tenkte jeg at jeg skule legge meg fordet jeg skjønte ikke at jeg hadde lakt meg alle rede!

Men slik:

Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs. Noen ganger var stearinlyset knapt slukket før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke en gang fikk tid til å tenke: «Nå sovner jeg»: Og en halv time senere ble jeg vekket av tanken på at det visst var på tide å legge seg til å sove.

PS: Det siste sitatet er hentet fra Prousts På sporet av den tapte tid, oversatt av den fremste språkkunstner Norge har sett, Anne-Lisa Amadou. Selv her har det faktisk sneket seg inn en feil, så det var kanskje ikke noe ideelt eksempel: «Engang» i betydningen «til og med ikke» skal skrives i ett ord.