Kultne verb

En leser har sendt meg et spørsmål, eller snarere tre spørsmål, eller kanskje anmodninger:

Kan du overbevise diverse nålevende skribenter (jeg nekter å bruke ordet «forfattere» om sånne som ikke gjør dette automatisk) om at det ikke heter «jeg hang jakka», men «jeg hengte jakka sånn at den hang der»?

Kan du også ta ta de samme skribentene for bruk av «bøtta lakk» og «jeg latet som»?

Aller først en liten slengbemerkning: Hvis man skulle ta forfattertittelen fra alle som ikke er helt stødige i rettskrvning og grammatikk, ville det ikke bli mange forfattere igjen. Forfattere flest skriver ikke utpreget korrekt, de har bare et kobbel av redaktører, språkvaskere og korrrekturlesere som hjelper dem.

Men over til spørsmålene.

1. Hengte/hang

Å henge er et eksempel på et såkalt parverb. Parverb er par av verb som er identiske i infinitiv og har nært beslektet betydning, men som bøyes forskjellig i preteritum avhengig av om det brukes transitivt (altså med objekt) eller intransitivt (uten objekt). Altså for eksempel:

Henge:
Transitivt: Han hengte fra seg jakka.
Intransitivt: Jakka hang på knaggen.

Slenge:
Transitivt: Han slengte fra seg jakka.
Intransitivt: Jakka hang og slang.

Det som er felles for disse verbene, og som altså er regelen man må lære seg for å kunne bøye dem alle korrekt, er som følger:

  • Det transitive verbet bøyes svakt og får altså regelmessige bøyningsendelser som -te og -et: hengte, slengte, knekket, skvettet.
  • Det intransitive verbet bøyes sterkt, altså uregelmessig: hang, slang, knakk, skvatt (som i «søla skvatt»).

(Ok, så er det ikke fullt så enkelt; for eksempel er strekke og rekke litt ekstra kultne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slått opp disse ordene, og jeg har neppe gjort det for siste gang ennå.)

2. lakk/lekket

Så vidt jeg kan forstå, er «bøtta lakk» helt korrekt norsk. Å lekke har riktignok to forskjellige betydninger, nemlig a) å være utett (bøtta lekker) og b) å sive ut (det lekker vann fra bøtta), men i henhold til offisiell rettskrivning er både lakk og lekket godtatt i begge betydninger. I Norsk ordbok, hvor kun moderate bokmålsformer og riksmålsformer er oppført, og som altså er mer tradisjonsbunden enn den språkrådsgodkjente Bokmålsordboka, står det derimot at det bare er i betydningen «være utett» det kan bøyes lakk. (I Riksmålsordboken er alt greit: lekket, lekte, lakk og lak kan alle brukes i begge betydninger.)

Konklusjonen blir at jeg ikke ta noen for å skrive «bøtta lakk».

3. Lot/latet

Det finnes to verb som i infinitiv heter å late: det refleksive å late seg, og det ikke-refleksive verbet som betyr å foregi, å fremstå etc. (å late som, å late til). Disse verbene bøyes ulikt.

  • Å late seg, later seg, latet seg, har latet seg
  • Å late som, later som, lot som, har latt som

Det er altså korrekt at «jeg latet som» er feil. Så ikke skriv det.

Hvis det er flere som lurer på ting de tror jeg vet svaret på, er det for øvrig bare å spørre i vei.

Advertisements

«Og» og «men» først i en ytring

En utbredt vrangforestilling er at man ikke kan innlede en ytring – altså det som står mellom to store skilletegn (punktum, utropstegn eller spørsmålstegn) – med «og» eller «men». Mange har til og med lært dette på skolen.

Jeg vet ikke hvem som har kokt opp denne regelen, men vedkommende må ha vært en fjott uten dannelse eller språklig finfølelse.

For det første er det, som Finn-Erik Vinje påpeker i Bedre norsk, meget praktisk å kunne åpne en ytring med «og» eller «men»:

Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. (s. 101)

For det andre kan bruk av «men» og «og» først i en ytring ha en kraftfull stilistisk effekt – en effekt man ikke ikke bør nekte seg bare fordi en eller annen norsklærer en gang i tiden har hatt underlige meninger om saken.

Altså.

Ikke slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Der blev Lys. Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Men slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Og Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Og der blev Lys. Og Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Og Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Og der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Komma foran «mens»

I dag skal jeg fatte meg i korthet. Jeg vil presentere en kommaregel altfor få er klar over. Som jeg tidligere har nevnt, er det en fordel å beherske språkets formaliteter hvis du vil skrive bøker.

Slik lyder regelen:

Det skal settes komma foran «mens» når ordet indikerer en motsetning, men ikke når det indikerer samtidighet.

Ofte avgjør et kommas tilstedeværelse eller fravær i denne sammenhengen kun en nyanseforskjell. Ta for eksempel de to periodene:

  1. Børre tok oppvasken mens Lisbeth spiste middag.
  2. Børre tok oppvasken, mens Lisbeth spiste middag.

Begge eksemplene er korrekt norsk, men de betyr ikke helt det samme. Periode nummer én betyr «Børre tok oppvasken samtidig som Lisbeth spiste middag». Den andre perioden uttrykker noe slikt som «Børre tok oppvasken, men det gjorde ikke Lisbeth, som isteden spiste middag». Her er det konteksten, og hva du vil vektlegge, som avgjør om du bør sette komma eller ikke.

Men slik er det ikke alltid. Noen ganger er det udiskutabelt feil med komma foran «mens», og andre ganger er det  udiskutabelt korrekt.

Hvis de to hendelsene som nevnes på hver sin side av «mens», ikke foregår samtidig, skal det alltid settes komma. Og hvis subjektet i de to setningene er én og samme person, skal de ikke skilles med komma; det gir jo ingen mening å si at en person gjør dette og hint i motsetning til den samme personen, som gjør noe helt annet.

Altså.

Ikke slik:

  • Jeg synger, mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828 mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.

Men slik:

  • Jeg synger mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828, mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.