Et par ord om hvorfor man skal gidde å lære seg kommareglene

Ok, jeg skal prøve å børste støvet av denne bloggen. Børst, børst.

Som det fremgår av tittelen, har jeg tenkt å si et par ord om hvorfor man bør lære seg kommareglene. Men aller først får jeg vel forklare hvorfor støvet har fått lov å legge seg i så tykke lag her. (Hvis du nå er blitt så oppsatt på å få høre om kommareglene at du ikke har tålmodighet til å lese om støv, er det bare å bla nedover. Du har min fulle forståelse. Kommaregler er spennende greier.)

I den perioden da jeg oppdaterte denne bloggen jevnlig, hadde jeg hele tiden tilgang på nytt råmateriale i form av de hundrevis av manuskriptene håpefulle forfatterspirer årlig sendte inn til forlaget jeg var konsulent for. Jepp, det var hundrevis. Og jeg leste i hvert fall deler av alle sammen. Av alle disse manuskriptene var rundt regnet nitti prosent intet annet enn – om jeg nå kan tillate meg å være brutalt ærlig, og det kan jeg – søppel. En viss underholdningsverdi har det selvfølgelig å se hvor ubehjelpelig folk kan skrive og allikevel nære forfatterambisjoner, men i lengden blir det bare deprimerende. Jeg så meg nødt til å kutte ut manusvurderingen.

Dette er en av bøkene jeg har oversatt. Den bør du komme deg i butikken og kjøpe eller på biblioteket og låne, for den er innmari bra.

Dette er en av bøkene jeg har oversatt. Den bør du komme deg i butikken og kjøpe eller på biblioteket og låne, for den er uforskammet god.

For et par år siden begynte jeg isteden å oversette, og det har jeg holdt på med siden. Oversetteryrket har enormt mange fordeler fremfor manuskonsulentyrket, så som at det er anstendig betalt, og at man slipper å bruke tiden på å lese masse drit. Den eneste ulempen er vel at det blir mindre råmateriale til å lære forfatterspirer å unngå å dumme seg ut. Men det får de bare tåle.

Siden jeg altså er gått hen og blitt oversetter (i tillegg til at jeg leser masse korrektur), kommer det sikkert til å bli mindre prat om fortellerteknikk og mer om språk her fremover.

Så altså: Over til kommareglene.

Det finnes mange gode grunner til at man bør beherske kommareglene. Den mest åpenbare er kanskje at man da slipper å bli tatt for et drog som ikke har giddet å lære seg dem, eller et mehe som ikke har fått det til. Og det er jo en utmerket grunn, men en det vel ikke er så mye mer å si om.

Den beste grunnen til å lære seg kommareglene er at man uten å kunne dem rett og slett ikke har kontroll over hva det man skriver, betyr.

Alle som har gått på en norsk barneskole, har (innbiller jeg meg) hørt historien om kongen som ville avlyse en henrettelse, men som unnlot å kommatere beskjeden han sendte til bøddelen:

Heng ham ikke vent til jeg kommer.

… hvorpå bøddelen klødde seg litt i hodet, tippet at det kongen mente å skrive, var «Heng ham, ikke vent til jeg kommer», og henrettet den stakkars mannen.

Dette er jo en nydelig historie spekket med forviklinger, vold og spenning, men jeg vet ærlig talt ikke om den er så veldig godt egnet til å illustrere viktigheten av å kunne kommareglene. Problemet er at de aller fleste rent intuitivt forstår forskjellen på «Heng ham ikke, vent til jeg kommer» og «Heng ham, ikke vent til jeg kommer», og dermed tenker de at læreren er en dust, og at de ikke trenger å lære seg noen teite regler for å kunne skrive korrekt. Det tenkte i hvert fall jeg da jeg var en obsternasig tiåring.

Det hadde kanskje vært mer pedagogisk å bruke et eksempel hvor de fleste ikke like intuitivt fatter kommaets funksjon, som dette:

Kongen lot henrette alle som felte kaniner uten gyldig fellingstillatelse, og spiste dem.

Her står det ikke, som enkelte kanskje vil tro, at kongen henrettet dem som felte og spiste kaniner. Det det står, er at kongen henrettet og spiste dem som felte kaniner.

Hvorfor er det slik? Jo, nå skal du høre.

Kommaer brukes til mye rart, men i norsk er kommaets viktigste funksjon å markere grensene mellom setninger i en periode. Kommaene viser hva som hører sammen med hva. Man kan sammenligne slike kommaer med parentesene i et regnestykke. På samme måte som det er forskjell på 3 + (2 x 4) og (3 + 2) x 4, er det  forskjell på «Heng ham, ikke vent til jeg kommer» og «Heng ham ikke, vent til jeg kommer». Parentesene viser hva 2-tallet hører sammen med, mens kommaet viser hvor nektelsen ikke hører hjemme.

Grunnen til at kongens beskjed må utstyres med komma, er nemlig at den består av to helsetninger. Og i slike tilfeller må man alltid ha et komma som viser hvor skillet mellom setningene går, altså om det er snakk om

(heng ham ikke) + (vent til jeg kommer)

eller

(heng ham) + (ikke vent til jeg kommer).

En av kommareglene i norsk er altså at det skal settes komma mellom to sideordnede helsetninger (det eneste unntaket er korte og tett sammenknyttede imperativsetninger, som i «løp og kjøp» eller «drit og dra»). En annen regel er at innskutte leddsetninger må avsluttes med komma. Det er denne regelen som gjør at «alle som felte kaniner uten fellingstillatelse» må tolkes som en avsluttet enhet inne i helsetningen. Kommaet fungerer altså omtrent som parentes-slutt-tegnet i et regnestykke:

Kongen lot henrette (alle som felte kaniner uten gyldig fellingstillatelse), og spiste dem.

Stryker man derimot kommaet, avsluttes ikke leddsetningen før man kommer til punktumet, og dermed vil den inkludere «og spiste dem»:

Kongen lot henrette (alle som felte kaniner uten gyldig fellingstillatelse og spiste dem).

Denne typen kommafeil kryr det av i norske bøker, så det kan jo være på sin plass å avslutte med et eksempel hentet fra den virkelige verden, nærmere bestemt fra Ika Kaminkas oversettelse av 3. bok av Haruki Murakamis 1Q84. Og bare så det er sagt: Kaminkas oversettelse av både denne og de to første bøkene er fortreffelig (selv om korrekturlesningen er en skam), og det er ikke meningen å rakke ned på hennes arbeid. Men det kan jo være verd å merke seg at selv blant landets fremste språkkunstnere er det mange som kommaterer tekstene sine mer eller mindre vilkårlig. Nuvel, her er eksempelet:

Nå og da kom det en pleier og barberte ham med en barbermaskin, og med en liten, butt saks klippet hun det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham og trimmet øyenbrynene.

Den observante leser har kanskje merket seg at vi her har å gjøre med to helsetninger som er forbundet med konjunksjonen og og forskriftsmessig adskilt med komma (etter «barbermaskin»). Det er den andre helsetningen som er interessant her, for den inneholder en leddsetning («håret som …»). Det kommer aldri noe komma og avslutter denne leddsetningen, og dermed fortsetter den helt til den støter på et punktum. Med andre ord lyder leddsetningen «det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham og trimmet øyenbrynene.» Altså er grupperingen slik:

[M]ed en liten, butt saks klippet hun (det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham og trimmet øyenbrynene).

Her står det altså med rene ord at det ikke er pleieren, men håret som vokser ut av nesen og ørene, som trimmer mannens øyenbryn. Vel er Murakamis bøker fulle av småabsurde tildragelser, men dette er nok over grensen også for ham, og selv om jeg ikke har noen mulighet til å kontrollere originalteksten, er jeg ganske overbevist om at setningen skulle ha sett slik ut:

[M]ed en liten, butt saks klippet hun det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham, og trimmet øyenbrynene.

Nå kan man selvfølgelig innvende at alle uansett skjønner hva som menes, og det er vel i mange tilfeller i og for seg riktig. Men ikke i alle tilfeller. Og det er ingen skam å sette seg høyere mål enn at folk skal skjønne sånn cirka hva man prøver å uttrykke.

Komma etter innledende leddsetning

Til vedkommende som har funnet frem hit ved å søke på frasen «hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt»: Her skulle det ha stått komma etter «antatt».

Kommaregelen som er brutt her, kan formuleres slik:

Når en helsetning innledes av en leddsetning, skal leddsetningen avsluttes med komma.

Dette er en enkel og grei regel, men hvis du ikke husker hva en leddsetning er, har du ikke mye nytte av den. Så her kommer litt oppfriskning.

(En liten advarsel: Jeg er ikke lingvist, så de definisjonene jeg slenger ut her, holder neppe vitenskapelig standard. Men jeg tror de bør duge til praktiske formål, i det minste hvis det praktiske formålet er å finne ut om man skal sette komma eller ikke.)

Det finnes to hovedtyper av setninger:

  • Helsetninger: setninger som kan stå alene
  • Leddsetninger: setninger som ikke kan stå alene, men må fungere som ledd i en helsetning

Setningen «Hannibal var snill», for eksempel, gir mening helt på egen hånd, så dette er en helsetning. I setningen «Da Hannibal var snill», er det derimot åpenbart at noe mangler. Hva skjedde da Hannibal var snill? Her må man føye til noe for at setningen skal gi mening, slik at man for eksempel får: «Da Hannibal var snill, invaderte han aldri Romerriket.» Altså er «Da Hannibal var snill» en leddsetning – og den avsluttes, som du ser, med komma.

Sånn, da har du lært å skille leddsetninger fra helsetninger. Nå gjenstår bare å kunne skille det som overhodet er en setning, fra det som ikke er det.

En setning er et stykke språk som inneholder både subjekt og finitt verbal.

Subjektet er det setningsleddet som utfører handlingen (eller lignende) som verbalet beskriver.

For eksempel (fet skrift = subjekt, kursiv = verbal):

  • Hannibal raste.
  • Jeg er flink.
  • Mannen døde.
  • Den gamle damen falt.

Et finitt verbal står (i norsk) alltid i presens (går), preteritum (gikk) eller imperativ (gå!). Andre former av verbet kan ikke danne finitt verbal. Altså har man ingen setning hvis det eneste verbet er for eksempel gjort eller gjøre.

(Hvis verbet står i imperativ, er subjektet underforstått. Derfor regnes for eksempel «Drit og dra!» og «Kom hit!» som setninger selv om de ikke inneholder noe eksplisitt subjekt.)

Ok, det skal være alt du trenger å vite. Men vi tar et par eksempler for å banke det inn:

Da Hannibal våknet, hørte han elefantene.

Frasen «Da Hannibal våknet» inneholder subjekt (Hannibal) og finitt verbal (våknet), men den kan ikke stå alene, altså er dette en leddsetning. Siden leddsetningen innleder en helsetning, avsluttes den med komma.

Etter lyden å dømme var det et digert beist som kom luskende.

Mange vil her sette komma etter «dømme», men det er feil. «Etter lyden å dømme» inneholder ikke noe annet verb enn «å dømme», som er en infinitiv og derfor ikke et finitt verb. Følgelig kan denne frasen ikke være noen setning, og den skal ikke avsluttes med komma.

Altså.

Ikke slik:

Hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt.

Men slik:

Hvis ditt manus blir antatt, blir du oppringt.

(Nei, manuset ditt blir ikke refusert på grunn av noen kommafeil. Men som jeg tidligere har forklart, er det lurt å gjøre det riktig allikevel.)

Komma foran «mens»

I dag skal jeg fatte meg i korthet. Jeg vil presentere en kommaregel altfor få er klar over. Som jeg tidligere har nevnt, er det en fordel å beherske språkets formaliteter hvis du vil skrive bøker.

Slik lyder regelen:

Det skal settes komma foran «mens» når ordet indikerer en motsetning, men ikke når det indikerer samtidighet.

Ofte avgjør et kommas tilstedeværelse eller fravær i denne sammenhengen kun en nyanseforskjell. Ta for eksempel de to periodene:

  1. Børre tok oppvasken mens Lisbeth spiste middag.
  2. Børre tok oppvasken, mens Lisbeth spiste middag.

Begge eksemplene er korrekt norsk, men de betyr ikke helt det samme. Periode nummer én betyr «Børre tok oppvasken samtidig som Lisbeth spiste middag». Den andre perioden uttrykker noe slikt som «Børre tok oppvasken, men det gjorde ikke Lisbeth, som isteden spiste middag». Her er det konteksten, og hva du vil vektlegge, som avgjør om du bør sette komma eller ikke.

Men slik er det ikke alltid. Noen ganger er det udiskutabelt feil med komma foran «mens», og andre ganger er det  udiskutabelt korrekt.

Hvis de to hendelsene som nevnes på hver sin side av «mens», ikke foregår samtidig, skal det alltid settes komma. Og hvis subjektet i de to setningene er én og samme person, skal de ikke skilles med komma; det gir jo ingen mening å si at en person gjør dette og hint i motsetning til den samme personen, som gjør noe helt annet.

Altså.

Ikke slik:

  • Jeg synger, mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828 mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.

Men slik:

  • Jeg synger mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828, mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.