Kultne verb

En leser har sendt meg et spørsmål, eller snarere tre spørsmål, eller kanskje anmodninger:

Kan du overbevise diverse nålevende skribenter (jeg nekter å bruke ordet «forfattere» om sånne som ikke gjør dette automatisk) om at det ikke heter «jeg hang jakka», men «jeg hengte jakka sånn at den hang der»?

Kan du også ta ta de samme skribentene for bruk av «bøtta lakk» og «jeg latet som»?

Aller først en liten slengbemerkning: Hvis man skulle ta forfattertittelen fra alle som ikke er helt stødige i rettskrvning og grammatikk, ville det ikke bli mange forfattere igjen. Forfattere flest skriver ikke utpreget korrekt, de har bare et kobbel av redaktører, språkvaskere og korrrekturlesere som hjelper dem.

Men over til spørsmålene.

1. Hengte/hang

Å henge er et eksempel på et såkalt parverb. Parverb er par av verb som er identiske i infinitiv og har nært beslektet betydning, men som bøyes forskjellig i preteritum avhengig av om det brukes transitivt (altså med objekt) eller intransitivt (uten objekt). Altså for eksempel:

Henge:
Transitivt: Han hengte fra seg jakka.
Intransitivt: Jakka hang på knaggen.

Slenge:
Transitivt: Han slengte fra seg jakka.
Intransitivt: Jakka hang og slang.

Det som er felles for disse verbene, og som altså er regelen man må lære seg for å kunne bøye dem alle korrekt, er som følger:

  • Det transitive verbet bøyes svakt og får altså regelmessige bøyningsendelser som -te og -et: hengte, slengte, knekket, skvettet.
  • Det intransitive verbet bøyes sterkt, altså uregelmessig: hang, slang, knakk, skvatt (som i «søla skvatt»).

(Ok, så er det ikke fullt så enkelt; for eksempel er strekke og rekke litt ekstra kultne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slått opp disse ordene, og jeg har neppe gjort det for siste gang ennå.)

2. lakk/lekket

Så vidt jeg kan forstå, er «bøtta lakk» helt korrekt norsk. Å lekke har riktignok to forskjellige betydninger, nemlig a) å være utett (bøtta lekker) og b) å sive ut (det lekker vann fra bøtta), men i henhold til offisiell rettskrivning er både lakk og lekket godtatt i begge betydninger. I Norsk ordbok, hvor kun moderate bokmålsformer og riksmålsformer er oppført, og som altså er mer tradisjonsbunden enn den språkrådsgodkjente Bokmålsordboka, står det derimot at det bare er i betydningen «være utett» det kan bøyes lakk. (I Riksmålsordboken er alt greit: lekket, lekte, lakk og lak kan alle brukes i begge betydninger.)

Konklusjonen blir at jeg ikke ta noen for å skrive «bøtta lakk».

3. Lot/latet

Det finnes to verb som i infinitiv heter å late: det refleksive å late seg, og det ikke-refleksive verbet som betyr å foregi, å fremstå etc. (å late som, å late til). Disse verbene bøyes ulikt.

  • Å late seg, later seg, latet seg, har latet seg
  • Å late som, later som, lot som, har latt som

Det er altså korrekt at «jeg latet som» er feil. Så ikke skriv det.

Hvis det er flere som lurer på ting de tror jeg vet svaret på, er det for øvrig bare å spørre i vei.

Enig i

I hyllen over skrivebordet mitt står det tre norske utgaver av Bibelen: den nye oversettelsen fra 2011, 1930-utgaven og en god og gammel en med frakturskrift og gullsnitt og arkaismer. Jeg er mest glad  i den sistnevnte, men det hender jeg har behov for å sjekke hvordan et vers lyder i mer samtidig språkdrakt. Så som i dag. På vei til et annet vers bladde jeg forbi Apostlenes gjerninger 8, 1 i 2011-Bibelen. Nå – jeg skulle bla forbi, men lenger kom jeg ikke, for blikket festet seg her ved en vederstyggelighet jeg ikke kunne la passere ubemerket.

Den gode, gamle.

Den gode, gamle.

Første setning i Apostlenes gjerninger 8, 1 lyder i 2011-oversettelsen slik:

Saulus var enig i drapet på Stefanus.

De av oss som behersker norsk, vet at man ikke kan være enig i en handling. Enig er noe man er i påstander.

Heldigvis er situasjonen bedre i de eldre oversettelsene. I 1930-utgaven lyder verset:

Og Saulus samtykte i mordet på ham.

I den gode, gamle er det bare ortografien som skiller seg fra dette:

Og Saulus samtykkede i Mordet paa ham.

Man har formodentlig ment at å samtykke i klinger for gammelmodig, og kommet til at det heller bør hete å være enig i. I mange sammenhenger kan dette sikkert være helt riktig. Men ordene kan ikke uten videre brukes om hverandre, for de betyr ikke helt det samme. Eller snarere er det slik at å samtykke i har flere betydninger enn å være enig. Å være enig innebærer at man man deler en oppfatning – man kan være enig i en påstand eller enig med vedkommende som fremsetter påstanden. Å si at man er enig i en hendelse, gir ingen mening.

Med samtykke er det annerledes, for uttrykket å samtykke i kan også bety «å gi sin tilslutning til», og det kan utmerket godt brukes om handlinger, hendelser og andre faktiske forhold. At noen samtykker i et mord, betyr at de mener det var riktig å begå mordet. At noen er enig i et mord, betyr derimot ingen verdens ting – ut over at Bibelselskapet bør skaffe seg bedre korrekturlesere.

Lenger og lengre

En leser har stilt et spørsmål som formodentlig har allmenn interesse:

Har et spørsmål angående rettskriving: Når brukes «lenger», og når brukes «lengre»? Har stadig trøbbel med dette når jeg skriver …

«Lengre» er komparativ av «lang» og er altså et adjektiv. Adjektiver brukes til å modifisere substantiver, som for eksempel «kø». Det heter altså «Denne køen er lengre enn den andre køen.»

«Lenger» er derimot et adverb (egentlig to adverb – det er komparativ av både «lenge» og «langt»). Adverb brukes til å modifisere verb, adjektiver eller andre adverb. For eksempel heter det dermed «Jeg måtte vente lenger i dag enn i går»; her står ordet (i dette tilfellet komparativ av «lenge») til «vente», som er et verb.

Altså.

Ikke slik:

  • Mitt hopp var lenger enn Hannibals hopp.
  • Jeg hoppet lengre enn Hannibal.

Men slik:

  • Mitt hopp var lengre enn Hannibals hopp.
  • Jeg hoppet lenger enn Hannibal.

Komma etter innledende leddsetning

Til vedkommende som har funnet frem hit ved å søke på frasen «hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt»: Her skulle det ha stått komma etter «antatt».

Kommaregelen som er brutt her, kan formuleres slik:

Når en helsetning innledes av en leddsetning, skal leddsetningen avsluttes med komma.

Dette er en enkel og grei regel, men hvis du ikke husker hva en leddsetning er, har du ikke mye nytte av den. Så her kommer litt oppfriskning.

(En liten advarsel: Jeg er ikke lingvist, så de definisjonene jeg slenger ut her, holder neppe vitenskapelig standard. Men jeg tror de bør duge til praktiske formål, i det minste hvis det praktiske formålet er å finne ut om man skal sette komma eller ikke.)

Det finnes to hovedtyper av setninger:

  • Helsetninger: setninger som kan stå alene
  • Leddsetninger: setninger som ikke kan stå alene, men må fungere som ledd i en helsetning

Setningen «Hannibal var snill», for eksempel, gir mening helt på egen hånd, så dette er en helsetning. I setningen «Da Hannibal var snill», er det derimot åpenbart at noe mangler. Hva skjedde da Hannibal var snill? Her må man føye til noe for at setningen skal gi mening, slik at man for eksempel får: «Da Hannibal var snill, invaderte han aldri Romerriket.» Altså er «Da Hannibal var snill» en leddsetning – og den avsluttes, som du ser, med komma.

Sånn, da har du lært å skille leddsetninger fra helsetninger. Nå gjenstår bare å kunne skille det som overhodet er en setning, fra det som ikke er det.

En setning er et stykke språk som inneholder både subjekt og finitt verbal.

Subjektet er det setningsleddet som utfører handlingen (eller lignende) som verbalet beskriver.

For eksempel (fet skrift = subjekt, kursiv = verbal):

  • Hannibal raste.
  • Jeg er flink.
  • Mannen døde.
  • Den gamle damen falt.

Et finitt verbal står (i norsk) alltid i presens (går), preteritum (gikk) eller imperativ (gå!). Andre former av verbet kan ikke danne finitt verbal. Altså har man ingen setning hvis det eneste verbet er for eksempel gjort eller gjøre.

(Hvis verbet står i imperativ, er subjektet underforstått. Derfor regnes for eksempel «Drit og dra!» og «Kom hit!» som setninger selv om de ikke inneholder noe eksplisitt subjekt.)

Ok, det skal være alt du trenger å vite. Men vi tar et par eksempler for å banke det inn:

Da Hannibal våknet, hørte han elefantene.

Frasen «Da Hannibal våknet» inneholder subjekt (Hannibal) og finitt verbal (våknet), men den kan ikke stå alene, altså er dette en leddsetning. Siden leddsetningen innleder en helsetning, avsluttes den med komma.

Etter lyden å dømme var det et digert beist som kom luskende.

Mange vil her sette komma etter «dømme», men det er feil. «Etter lyden å dømme» inneholder ikke noe annet verb enn «å dømme», som er en infinitiv og derfor ikke et finitt verb. Følgelig kan denne frasen ikke være noen setning, og den skal ikke avsluttes med komma.

Altså.

Ikke slik:

Hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt.

Men slik:

Hvis ditt manus blir antatt, blir du oppringt.

(Nei, manuset ditt blir ikke refusert på grunn av noen kommafeil. Men som jeg tidligere har forklart, er det lurt å gjøre det riktig allikevel.)