Replikkstrek

En leser har (for en god stund siden, beklager)  sendt inn et spørsmål:

Hvilken versjon er riktig, nummer 1 eller 2?

  1. – Jeg har aldri vært på den brygga, sa han. Jeg var dessuten i Gøteborg den aktuelle dagen.
  2. – Jeg har aldri vært på den brygga, sa han. – Jeg var dessuten i Gøteborg den aktuelle dagen.

Den andre versjonen er riktig. Replikkstreker fungerer omtrent som anførselstegn hvor det avsluttende tegnet sløyfes. Når det kommer et innskudd midt i en replikk – som regel en såkalt anførende setning («sa han», «spurte hun», etc.) – må man sette inn en ny replikkstrek for å markere at replikken begynner igjen, på samme måte som man ville ha satt inn et nytt sett med anførselstegn:

«Jeg har aldri vært på den brygga,» sa han. «Jeg var dessuten i Gøteborg den aktuelle dagen.»

Hvis man sløyfer den andre replikkstreken eller det andre paret med anførselstegn, vil det bli fortelleren, altså den samme personen som sier «sa han», som hevder å ha vært i Gøteborg, og betydningen blir altså noe slikt som «Bertil sa at han aldri hadde vært på den brygga. Forresten var jeg selv, kjære leser, i Gøteborg den dagen Bertil nevner.»

Oppdatering: En kollega har i kommentarfeltet – til min store forskrekkelse – gjort meg oppmerksom på at man ifølge offisielle rettskrivningsregler kan sløyfe den andre replikkstreken. Om man dermed oppnår noe annet enn å forvirre leseren, er selvfølgelig et annet spørsmål. Så selv om det er tillatt, vil jeg ikke anbefale noen å utelate den andre streken.

Advertisements

Informative dialoger

I enhver fortelling vil forfatteren ha behov for å gi leseren en del informasjon om forhold som ligger utenfor selve handlingen: hva som skjedde da helten og skurken gikk på samme skole for femten år siden, hvor langt det er til hovedstaden fra landsbyen der hovedpersonen bor, hva straffen for utenomekteskapelige forhold er i samfunnet hvor handlingen utspiller seg, hva heltens far heter,  hva middeltemperaturen er i det aktuelle området i juli, hvordan helten ble kjent med sin hjelper. Og så videre, og så videre. Formidling av slik informasjon kalles gjerne (om enn ikke helt ordbokkorrekt) eksposisjon.

Det finnes mange måter å håndtere eksposisjon på, og ikke alle er like gode. En av de dårligere metodene – å pøse ut alt sammen før handlingen har kommet i gang – har jeg tidligere behandlet i innlegget om prologer. En annen metode som er like håpløs, og dessverre også like vanlig, er samtalen der to personer forteller hverandre ting de begge allerede vet.

Dette er delvis, men ikke utelukkende, et spørsmål om realisme. De fleste vet hva faren deres heter, og det er sjelden noen tar seg bryet med å fortelle dem det – vel å merke i den virkelige verden. I den middelmådige litteraturens verden skjer det hele tiden. Selv om du ikke har noe mål om å skrive utpreget realistisk – og det trenger du selvfølgelig ikke gjøre – er det maktpåliggende å opprettholde en viss nærhet til en gjenkjennelig virkelighet. Gjør du ikke det, vil ikke leseren klare å leve seg inn i fortellingen, og det hele blir bare kjedelig. Og nettopp det, at de er så ulidelig kjedelige, er nok det største problemet med disse dialogene.

Enkelte mener at eksposisjon aldri bør finne sted i dialoger. Personlig synes jeg det er å dra det for langt. Det finnes mange eksempler på at eksposisjon i dialoger fungerer, for eksempel bruker J.K. Rowling det ofte i Harry Potter-bøkene. Men hvis det skal fungere, er det helt nødvendig at samtalen utspiller seg fordi minst én av samtalepartnerne selv har interesse av å føre den. Vanligvis kommer denne interessen av at en av personene vet noe de andre ikke vet, men har bruk for å vite. Det er nok derfor den ovennevnte Rowling har latt Harry henge sammen med skolelyset Hermione. Når Hermione forteller Harry det han må vite for å kunne redde verden, får samtidig leserne vite det de trenger for å kunne følge historien. Alt virker plausibelt, verden blir reddet, leseren blir underholdt, og alle er fornøyde.

Men selv om de fremstår som plausible, kan samtaler som bare er ren informasjonsutveksling, lett bli kjedelige i lengden. Det er en stor fordel om det skjer noe mer i dialogen. Og når noe skjer i en dialog – som overalt ellers i en fortelling – er det gjerne i form av en konflikt. Så sjener deg ikke for å la situasjoner hvor en person forteller noe til en annen person, utarte til munnhuggeri.

Altså.

Ikke slik:

«Å, Hannibal!» sa Livia. «Så vidunderlig å se deg igjen! Husker du den romantiske eskapaden vi hadde den gangen?»

«Ja, hvordan skulle jeg vel kunne glemme det?» svarte Hannibal. «Jeg tilbrakte jo de neste tre årene i fengsel, for det er det som er straffen for utenomekteskapelige forhold her til lands.»

«Å ja, det vet jeg godt. Som du vet, satt jeg i nabocellen.»

Men slik:

«Hvor kjenner du Livia fra?» spurte Gunnar.

«Jeg og Livia møttes på byen, og … eh, ja,» svarte Hannibal.

«Hæ? Du har ikke hatt deg med hu støgge blubba der, vel? Fy faen!»

Don’t show and tell

Da jeg for en stund siden skrev om det gamle «show, don’t tell»-dogmet, forklarte jeg viktigheten av å vite hva som er forskjellen mellom de to teknikkene, og å vite når man skal gjøre hva. Det jeg i den forbindelse glemte å nevne, er at man for all del ikke må finne på å gjøre begge deler på én gang. Overtydelighet er en veldig vanlig svakhet i utrente forfatteres manuskripter. Ofte arter dette seg slik at forfatteren eksplisitt forklarer noe enhver oppegående leser allerede vil ha forstått.

Et spesielt – og utbredt – tilfelle av denne svakheten har jeg allerede advart mot i innlegget om anførende setninger. Der dreide det seg om formuleringer som denne:

«Du er stygg og dum og lukter vondt,» fornærmet hun ham.

Her har forfatteren først vist at en person fornærmer en annen, og deretter fortalt leseren at fornærmelsen er en fornærmelse. Det eneste man her oppnår med å bruke det forklarende verbet fornærme istedenfor det mer nøytrale si, er å fornærme leserens intelligens.

En annen klassisk form for overflødig telling som dukker opp i forbindelse med replikker, og som er enda mer påfallende og enda mer irriterende enn den ovennevnte, er den hvor forfatteren beskriver en persons språkbruk etter å ha vist den frem:

«Skal du dra snart, eller?» sa jeg.

«Jeg vet liksom ikke helt,» sa Hannibal. «Det er liksom så vanskelig. Å finne ut hva jeg har lyst til, liksom. Hvis jeg tar elefantene og drar, blir det liksom krig og greier, og så kan jeg dø og sånn, og jeg er liksom ikke så hypp på det. Men det er liksom ikke så jævla gøy å sitte her i Karthago og vansmekte heller. Det blir så kjedelig, liksom.»

Hannibal brukte ordet liksom veldig mye.

Som jeg nevnte i innlegget om showing og telling, kan man ved hjelp av språk strengt tatt ikke vise frem noe annet enn nettopp språk. Det er derfor ikke overraskende at det ofte er i forbindelse med direkte tale folk finner på å fortelle noe de allerede har vist. Men telling betegner også det å vise noe frem ved å spille det ut i scener, for eksempel å vise at en gitt person er snill ved å la vedkommende hjelpe noen, gi bort ting, rose andre mennesker og så videre, istedenfor bare å fortelle rett ut at «sånn-og-sånn var snill.» Og her må man altså velge. Hvis man har vist frem en persons egenskaper, er det overflødig å fortelle eksplisitt om dem i tillegg.

Altså.

Ikke slik:

«Hva i hælvete?» skrek onkel Ragnar og dundret kaffekruset i bordet. «Hvem faen er det som har hatt sukker i kaffen min? Var det deg?» Han knyttet neven og stirret olmt på meg.

«Eh,» sa jeg. «Nei. Det var han der.» Jeg pekte på Hannibal.

«Ååå! Hælvete heller! Jævla idiot!» Ragnar tok kruset og kylte det i ansiktet på Hannibal så blod og tenner sprutet.

Onkel Ragnar var en aggressiv mann.

Men slik:

«Hva i hælvete?» skrek onkel Ragnar og dundret kaffekruset i bordet. «Hvem faen er det som har hatt sukker i kaffen min? Var det deg?» Han knyttet neven og stirret olmt på meg.

«Eh,» sa jeg. «Nei. Det var han der.» Jeg pekte på Hannibal.

«Ååå! Hælvete heller! Jævla idiot!» Ragnar tok kruset og kylte det i ansiktet på Hannibal så blod og tenner sprutet.

Eller slik:

Onkel Ragnar var en aggressiv mann.

Utlendinger

For tiden vasker jeg en oversettelse av en roman hvor en av personene kommer fra et annet land enn de andre personene, og hvor forfatteren har begått en klassisk tabbe det er betimelig å advare mot.

Utlendinger i romanmanuskripter – og altfor ofte i utgitte romaner – har en helt særegen måte å snakke på. De har gjerne lært seg en del av språket i sitt nye land, men ikke alle ordene. Dermed fletter de iblant inn noen ord på morsmålet sitt. Dette er i og for seg ikke så oppsiksvekkende – det som skiller manuskript-utlendingen fra andre utlendinger, er at vedkommende synes å ha lært seg alle ordene i det nye språket bortsett fra de aller vanligste eller de som ligner mest på tilsvarende ord i personens morsmål.

Grunnen til at manus-utlendingen har så store problemer med å lære seg enkle ord som «ja», «hei» og «øl», er selvfølgelig at dette er de eneste ordene forfatteren kan på det aktuelle fremmedspråket. Utlendingen din fremstår ikke som mer utenlandsk hvis du lar ham si «birra», «cerveza» eller «pivo» med jevne mellomrom, han virker bare mer oppdiktet.

Så. Er det bedre å flette inn mer obskure ord fra utlendingens morsmål? Vel, det er i hvert fall litt mer realistisk. Man skal gjerne ha bodd en stund i et land før man lærer seg hva feiebrett, teltstang og varmfront heter på de innfødtes språk. Men som regel vil man jo heller omformulere, forklare eller mime enn bare å buse ut med et ord på et språk ens tilhørere ikke forstår. Og hvis du lar utlendingen din gjøre det sistnevnte, vil heller ikke leserne dine forstå hva han sier.

Hvis du absolutt vil la utlendingen din uttale ord på morsmålet sitt, har jeg to råd.

Det første rådet er å bruke noen bannord eller andre spontane uttrykk for forbauselse eller harme. Det er i slike sammenhenger man lettest tyr til morsmålet selv om man befinner seg blant folk som ikke forstår det. Og slike utrop kan som regel ganske enkelt tolkes ut fra konteksten.

Det andre rådet er å bruke et språk du faktisk kan. En utlending som ikke har klart å lære seg ord som «ja» og «takk», men som ellers snakker utmerket norsk, virker underlig nok. Hvis det i tillegg er tydelig at denne utlendingen ikke behersker sitt eget morsmål, fremstår ikke bare han, men også forfatteren og forlaget, som komplette idioter. (I romanen jeg holder på å vaske nå, er det en italiener som bruker haugevis av ord som ikke finnes, og i tillegg bøyer dem feil. Det tar seg svært dårlig ut.)

Altså.

Ikke slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Por favore,» sa han, «en kopp café.»

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«No grazie.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Faen balle!» skrek Giovanni.

Men slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Jeg vil gjerne ha en kopp kaffe,» sa han.

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«Nei takk.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Porca madonna!» skrek Giovanni.

Anførende setninger

Det er en populær oppfatning at man bør variere ordvalget når man skriver, og i det store og hele er dette en oppfatning jeg slutter meg til. Hvis du bruker samme ord og uttrykk for ofte, vil det virke påfallende. Hvis du vil at det skal virke påfallende, er det selvsagt greit. Men ellers bør du passe deg.

Jo mer spesielt et ord er, desto viktigere blir det ikke å gjenta det for ofte. Språkets aller vanligste ord, som «i», «er», «jeg» og så videre, kan du bruke så ofte du orker uten at noen vil stusse. Men selv ganske alminnelige ord som «løpe» eller «stor» vil stikke seg ut hvis du bruker dem flere ganger i samme setning. Veldig sære uttrykk som «vekk som en sviske» eller «tørst som et bybud» bør du være forsiktig med å bruke mer enn én gang i en tekst, selv i en tykk roman.

Men dette skal ikke handle om hvor viktig det er å variere ordbruken – det skal tvert imot handle om hvor viktig det i en bestemt sammenheng er å unngå det. Den sammenhengen er anførende setninger, altså de små «sa Geir», «hvisket hun» og lignende som gjerne følger replikker. Disse uttrykkene fungerer på motsatt måte av teksten for øvrig: Her vil det virke påfallende hvis du ikke gjentar de samme ordene (som regler forskjellige former av verbet å si) ofte.

Anførende setninger skal normalt ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. De skal bare gi leseren informasjon om hvem som sier hva, slik at dialogen blir lett å følge. Hvis du holder deg til de vanligste formene – som «sa han» – vil leseren nærmest ubevisst oppfatte denne informasjonen. Det er slik det skal være. Men mange forfatterspirer anstrenger seg til det ytterste for å variere språket også i anførende setninger og strør om seg med sære ordvalg som «utbasunerte han», «resonnerte hun» og «gjettet jeg».

Det er to problemer med dette. For det første virker det forstyrrende. Rare ord og uttrykk vil i denne sammenhengen stjele oppmerksomhet fra selve replikkene, som jo er det viktigste i de fleste dialoger. Flyten i lesningen blir ødelagt.

For det andre kan du risikere at leseren opplever å bli behandlet som idiot, og det er noe du for enhver pris vil unngå. Ingen liker å bli behandlet som idiot. De aller fleste lesere forstår at replikken «Jeg skal faen meg mose trynet på deg» er en trussel. Du trenger ikke føye til «truet hun». Hvis du stadig vekk føler behov for å bruke forklarende ord i anførende setninger, kan det bety at du må jobbe mer med replikkene. Hvis du er redd leserne dine ikke skal forstå at et utsagn er en fornærmelse, bør du skrive om replikken slik at dens fornærmende kraft blir tydelig – ikke føye til «fornærmet han henne».

Jeg mener selvsagt ikke at du utelukkende skal holde deg til verbet å si. Noen ganger er det nødvendig å bruke et annet verb for å få frem hvordan noe sies, for eksempel hvis noen hvisker. Et og annet «skrek», «ropte» eller «hylte» kan være helt på sin plass, men ikke overdriv – et utropstegn uttrykker jo sånn omtrent det samme. Det er først og fremst verb som angir hva slags talehandling (løgn, påstand, resonnement etc.) en replikk er, du skal passe deg for. «Spurte» og «svarte» er greit, men det fungerer helt fint med «sa» også når en replikk er et spørsmål eller et svar.

Overdreven bruk av adverb bør du også unngå i denne sammenhengen (og mange andre). Ikke skriv «sa han nølende» med mindre det er helt umulig å få frem nølingen i selve replikken. Og det er det neppe. Virker det umulig, betyr det bare at du må jobbe hardere.

Ofte kan du også droppe de anførende uttrykkene. Særlig i kjappe replikkvekslinger med korte utsagn mellom to personer kan de virke forstyrrende. Da er det gjerne best å utstyre de to første replikkene med informasjon om hvem som snakker, og så stole på at leseren klarer å plassere annenhver setning hos de to personene i resten av samtalen. Er det en lang ordveksling det er snakk om, bør du iblant legge inn eksplisitt informasjon om hvem som snakker, ellers er det lett å miste oversikten. Hvis de to personene som snakker sammen, ordlegger seg veldig forskjellig (noe som uansett er en god idé, de fremstår gjerne mer levende da), blir behovet for anførende setninger mindre – da vil det jo gjerne fremgå av selve replikken hvem som snakker.

Altså.

Ikke slik:

«Øy!» henvendte Gunnar seg til Hannibal.

«Hæ?» svarte Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?» truet Gunnar.

«Ikke faen,» avslo Hannibal. «Det er det du som skal ha,» la han til.

«Mye du klarer å banke meg,» fnøs Gunnar avfeiende. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet,» instruerte han.

«Nei!» ropte Hannibal.

«Jo!» skrek Gunnar.

«Nei!» utbasunerte Hannibal.

«Jo!» fastfoldt Gunnar.

Men slik:

«Øy!» sa Gunnar.

«Hva behager?» sa Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?»

«Nei takk. Men du må gjerne få bank av meg.»

«Mye du klarer å banke meg,» sa Gunnar. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet.»

«Kommer ikke på tale,» sa Hannibal.

«Jo!»

«Ikke snakk om!»

«Jo!»