Enig i

I hyllen over skrivebordet mitt står det tre norske utgaver av Bibelen: den nye oversettelsen fra 2011, 1930-utgaven og en god og gammel en med frakturskrift og gullsnitt og arkaismer. Jeg er mest glad  i den sistnevnte, men det hender jeg har behov for å sjekke hvordan et vers lyder i mer samtidig språkdrakt. Så som i dag. På vei til et annet vers bladde jeg forbi Apostlenes gjerninger 8, 1 i 2011-Bibelen. Nå – jeg skulle bla forbi, men lenger kom jeg ikke, for blikket festet seg her ved en vederstyggelighet jeg ikke kunne la passere ubemerket.

Den gode, gamle.

Den gode, gamle.

Første setning i Apostlenes gjerninger 8, 1 lyder i 2011-oversettelsen slik:

Saulus var enig i drapet på Stefanus.

De av oss som behersker norsk, vet at man ikke kan være enig i en handling. Enig er noe man er i påstander.

Heldigvis er situasjonen bedre i de eldre oversettelsene. I 1930-utgaven lyder verset:

Og Saulus samtykte i mordet på ham.

I den gode, gamle er det bare ortografien som skiller seg fra dette:

Og Saulus samtykkede i Mordet paa ham.

Man har formodentlig ment at å samtykke i klinger for gammelmodig, og kommet til at det heller bør hete å være enig i. I mange sammenhenger kan dette sikkert være helt riktig. Men ordene kan ikke uten videre brukes om hverandre, for de betyr ikke helt det samme. Eller snarere er det slik at å samtykke i har flere betydninger enn å være enig. Å være enig innebærer at man man deler en oppfatning – man kan være enig i en påstand eller enig med vedkommende som fremsetter påstanden. Å si at man er enig i en hendelse, gir ingen mening.

Med samtykke er det annerledes, for uttrykket å samtykke i kan også bety «å gi sin tilslutning til», og det kan utmerket godt brukes om handlinger, hendelser og andre faktiske forhold. At noen samtykker i et mord, betyr at de mener det var riktig å begå mordet. At noen er enig i et mord, betyr derimot ingen verdens ting – ut over at Bibelselskapet bør skaffe seg bedre korrekturlesere.

«Og» og «men» først i en ytring

En utbredt vrangforestilling er at man ikke kan innlede en ytring – altså det som står mellom to store skilletegn (punktum, utropstegn eller spørsmålstegn) – med «og» eller «men». Mange har til og med lært dette på skolen.

Jeg vet ikke hvem som har kokt opp denne regelen, men vedkommende må ha vært en fjott uten dannelse eller språklig finfølelse.

For det første er det, som Finn-Erik Vinje påpeker i Bedre norsk, meget praktisk å kunne åpne en ytring med «og» eller «men»:

Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. (s. 101)

For det andre kan bruk av «men» og «og» først i en ytring ha en kraftfull stilistisk effekt – en effekt man ikke ikke bør nekte seg bare fordi en eller annen norsklærer en gang i tiden har hatt underlige meninger om saken.

Altså.

Ikke slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Der blev Lys. Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Men slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Og Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Og der blev Lys. Og Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Og Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Og der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Kausalitet

Et av de aller viktigste prinsippene for plottstrukturering er kausalitet – årsak og virkning. Prinsippet går kort fortalt ut på at den ene hendelsen må forårsake den neste. De som glemmer dette, produserer uten unntak gudsjammerlig kjedelige manuskripter. Et hendelsesforløp uten årsakssammenhenger blir bare en liste over ting som har skjedd:

Først skjedde A, så skjedde B, så skjedde C, så skjedde D. Og så videre.

Ingen lar seg rive med av denslags. Når du konstruerer plottet til manuskriptet ditt, bør du hekte sammen hendelsene omtrent slik:

Først skjedde A, som forårsaket B, som i sin tur førte til C, og på grunn av C skjedde D. Og så videre.

Dette høres kanskje veldig ensporet ut, og det er det også. I praksis er det veldig få plott – i hvert fall i tekster av et visst omfang – som har en så enkel struktur. Du må gjerne bruke varianter som først skjedde A, så skjedde B, og sammen førte A og B til C, altså noe slikt: Anne drakk så mye vin i spisevognen at hun ble kastet av toget (A). Per skulle ta toget, men snublet i skolissene sine og kom seg ikke om bord (B). Anne og Per møttes på perrongen (C).

Dette mønsteret kan (og bør) varieres i det uendelige. En hendelse kan for eksempel ha mer enn én konsekvens: Først skjedde A, og på grunn av A skjedde B og C. Konsekvensene av en hendelse kan også vise seg på et senere tidspunkt: Først skjedde A, som førte til B og C, hvorav sistnevnte førte til D, […] og så skjedde X på grunn av B. Det grunnleggende prinsippet er uansett det samme: Hendelsene i plottet må hektes sammen med kausalforbindelser.

Enkelte forfattere – Paul Auster er nok den mest kjente – har gjort opprør mot dette mønsteret (som angivelig ikke gjenspeiler virkeligheten) og bruker tilfeldigheter i plottene sine. Man bør dog merke seg at selv i slike tilfeller henger de aller fleste hendelsene sammen i kausalforbindelser. I Austers roman City of Glass (første del av The New York Trilogy) igangsettes handlingen av at hovedpersonen blir oppringt av noen som har slått feil nummer. Den videre utviklingen er også ispedd tilfeldige hendelser, men består for det meste av ganske konvensjonelle årsakssammenhenger.

Hadde hele romanen bestått av tilfeldigheter, ville den ha blitt til en liste over hendelser som den jeg beskrev innledningsvis. Plottstrukturen hvor hendelser avføder hverandre, gir ikke nødvendigvis noe presist bilde av virkeligheten, men det er heller ikke poenget. Dette er en litterær konvensjon som er helt nødvendig for å skape driv i fortellingen.

Altså.

Ikke slik:

Gud ber Jonas dra til Ninive for å få de onde menneskene der til å ta seg sammen. Jonas drar til sjøs isteden. Jonas faller i vannet. Jonas svømmer til land. Jonas drar hjem igjen. Jonas spiser middag. Jonas går tur på stranden, faller i vannet og blir spist av en hval. Hvalen blir skutt av hvalfangere, og Jonas kommer seg ut. Jonas begynner å gå hjemover. På veien blir han kidnappet av ninivitter og ført til Ninive.

Men slik:

Gud ber Jonas dra til Ninive for å få de onde menneskene der til å ta seg sammen. Jonas er sjenert, så han får panikk og flykter til sjøs. Gud blir sint på Jonas og ordner et skrekkelig uvær. De andre sjømennene tenker at stormen nok vil avta hvis de kaster Jonas på sjøen. Så det gjør de. Jonas havner dermed i vannet. Der blir han spist av en hval. Inne i hvalen tenker Jonas at Gud var snill som reddet ham fra å drukne ved å la ham bli slukt av en hval. Han lover å gjøre som Gud sier hvis han bare får overleve. Gud lar seg overtale, og han får hvalen til å spy Jonas opp på land. Jonas holder det han lovet; han drar til Ninive og omvender ninivittene.

Eventuelt, for å parafrasere E. M. Forsters berømte distinksjon mellom story og plot i Aspects of the Novel:

Ikke slik:

Kongen døde, og så døde dronningen.

Men slik:

Kongen døde, og så døde dronningen av sorg.