En underlig trang

Nylig vurderte jeg en roman hvor en scene godt illustrerer en klassisk feil mange forfattere ynder å begå:

Romanens hovedperson befinner seg på et kontor. Det er ikke sitt eget kontor hun er på, men hun har tillatelse og en god grunn til å være der. Idet hun hører lyder utenfor døren, gjemmer hun seg under en sofa.

Denne handlingen virker ganske uforståelig. Hva i all verden har protagonisten under sofaen å gjøre? Hvem er det hun gjemmer seg for? Ingenting tyder på at hun har noe å frykte i denne situasjonen – før døren går opp og lydene viser seg å stamme fra ondsinnede antagonister.

I denne scenen handler hovedpersonen på bakgrunn av noe hun ikke vet, informasjon som bare forfatteren har tilgang til. Dette gjør at handlingen fremstår som lite plausibel, og for leseren blir det dermed vanskelig å leve seg inn teksten. Det oppstår et illusjonsbrudd idet noe utspiller seg som bare kan utspille seg i en fiksjonstekst; i den virkelige verden anspores ikke mennesker til handling av informasjon bare forfatteren sitter inne med.

Hva får så en forfatter til å la protagonisten handle på denne måten? Svaret er nesten alltid det samme: Det er beleilig. Ikke nødvendigvis beleilig for protagonisten, men beleilig for forfatteren og for plottet.

I ovennevnte scene ligger altså hovedpersonen under en sofa, og romanens skurker kommer inn i rommet. Der setter de  i gang med å diskutere sine onde hensikter og å smi sine ditto renker. Siden hovedpersonen ligger under sofaen, kan både hun og leseren uforstyrret høre hele samtalen, og dermed får de begge informasjon de trenger. Hadde hun bare stått der midt på gulvet, ville skurkene mest sannsynlig ha vridd halsen om på henne, og så hadde romanen vært slutt.

Jeg har tidligere forklart hvor viktig det er å utstyre protagonisten med et motiv for å nå det overordnede målet, og å gi leseren innsikt i dette motivet. Og det er viktig, men det er ikke nok. Alle handlinger – små som store – må virke plausible, eller enda bedre: nødvendige. Som forfatter kan du ikke tillate deg et eneste øyeblikk å glemme Aristoteles’ gamle maksime om at handlingen må drives frem av nødvendighet og sannsynlighet. Og vi snakker altså ikke om nødvendighet som bunner i forfatterens bekvemmelighetshensyn, men om det som tvinges frem av det fiktive universet og personene som befolker det.

Forfatteren jeg her har brukt som eksempel, gjorde ikke noe forsøk på å bortforklare eller skjule det absurde i hovedpersonens adferd. Kanskje reflekterte hun slett ikke over problemet, og kanskje tenkte hun at ingen ville legge merke til det hvis hun bare lot som ingenting. Formelaktige bortforklaringer er dog utbredt, og det er en del standardfraser som bør utløse øredøvende varselklokker dersom du finner dem i manuskriptet ditt.

Tar du deg i å ha skevet noe slikt som «Hannibal følte en underlig trang til å følge etter den gråhårede mannen», har du mest sannsynlig et alvorlig problem. Du vet kanskje at den gråhårede mannen snart skal vise seg å være Hannibals antatt avdøde og dypt savnede far i forkledning, men det vet ikke Hannibal. Henvisninger til underlige tranger, uforklarlige behov og desslike er en veldig vanlig form for bortforklaring av umotiverte handlinger – og det er så tynt at det vel knapt engang kan kalles bortforklaring. Fraser som «hun hørte seg selv si …», «hun så armen sin gripe tak i …» og «maktesløs fulgte hun etter dit bena bar henne» er også tegn på at du bør tenke bedre igjennom hvorfor personene gjør som de gjør.

(Til slutt, for ordens skyld: Romanen jeg har brukt som eksempel her, er (utrolig nok, får man si) utgitt på et utenlansk forlag. Jeg gjengir ingenlunde innholdet i upubliserte manuskripter her på bloggen.)

Altså.

Ikke slik:

Lucy følte en underlig, uforklarlig, ja rent ut ubegripelig – men akk! så uimotståelig – dragning mot klesskapet.

Men slik:

Lucy lekte gjemsel med søsknene sine, så hun gikk og gjemte seg i klesskapet.

Advertisements

Deus ex machina

I dag skal jeg uttrykke min misnøye med et fenomen som har fått folk til å rynke på nesen i nærmere to og et halvt tusen år: deus ex machina.

Deus ex machina er latin og betyr noe i retning av «gud fra maskinen». Opprinnelig viser uttrykket til en heller besynderlig skikk, eller uskikk, grekerne hadde: Noen ganger firte de en skuespiller som skulle forestille en gud, ned på scenen, hvorpå denne guden ryddet opp i de andre personenes problemer.

Etter hvert har begrepet antatt en mer generell betydning, og det brukes nå om alle slags umotiverte elementer forfatteren uten forvarsel innfører i plottet for å unnslippe et hjørne han har malt seg inn i. Vanligvis dukker grepet opp når hovedpersonen har havnet i en knipe som ikke lar seg løse på plausibelt vis.

Hvis dette har skjedd med hovedpersonen din, må du gå tilbake og endre på historien. Det finnes to akseptable løsninger:

  • Sørg for at den aktuelle knipen aldri oppstår.
  • Gi hovedpersonen noe (en egenskap, en gjenstand, en medhjelper, etc.) som gjør det mulig å unnslippe knipen, men sørg for å informere leseren før knipen oppstår.

En tredje løsning, som altså er uakseptabel, er en variant av løsning nummer to: å gi hovedpersonen noe som lar ham unnslippe, men å gjøre det først idet knipen oppstår. Det er dette som er deus ex machina.

Pussig nok er Horats, som er den vi har begrepet deus ex machina fra (Aristoteles omtalte det før ham, men han var greker og kalte det naturlig nok noe annet), noe vennligere innstilt:

Helles ikke bør en gud gripe inn, med mindre det er oppstått en knute som krever en slik forløser.

(«Råd om diktning» (Ars poetica), overs. Svein Østerud, s.  65 i Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900, Universitetsforlaget, Oslo 1987)

Dette, eller i hvert fall det som står etter kommaet, er sludder. Det fyren skriver her, er jo at det er greit å bruke en klønete kriseløsning hvis du har dummet deg ut, at du slipper å rette opp i det du har gjort feil. Du må gjerne tro han har rett, men da kommer du til å bli refusert.

All bruk av deus ex machina er utilgivelig (ok, man får gjøre unntak for parodisk bruk), men aller mest utilgivelig er grepet når det er kombinert med det man i narratologien kaller en ellipse. En ellipse er det du får hvis du hopper over en hendelse i plottet, altså når du gjengir hendelse A og C, men ikke B. Ellipser har mange fine bruksområder, men de er elendige skjulesteder for deus ex machinaer. Å hoppe over løsningen er ikke en akseptabel måte å løse en knipe på.

Altså.

Ikke slik:

Børre var sperret inne. Det så stygt ut. Men plutselig oppdaget han en dirk i lommen sin. Jøss, tenkte han, hvor kom den fra? Ja ja, det samme kan det være. Han dirket opp låsen og rømte.

Og absolutt ikke slik:

Børre var sperret inne. Det så stygt ut. Men to uker senere satt han på stranden med en drink i hånden. Jommen godt jeg slapp unna den derre innesperringen her forleden, tenkte han.

Men slik:

Børre var sperret inne. Det så stygt ut. Men heldigvis hadde han fremdeles dirken han fikk av den gamle mannen i kapittel 24.

Eller slik:

Den mørke hulen luktet trøbbel lang vei. Børre gikk forbi. Trøbbel hadde han evig nok av fra før.