Følgebrevet

De fleste som sender inn manus til forlag, legger ved et såkalt følgebrev. Dette er lurt, siden alternativet – å skrible navn og adresse i et hjørne av manuskriptet – virker litt slurvete. Mange bruker åpenbart veldig mye tid på brevet, og ender opp med et veldig langt dokument. Dette er ikke nødvendig. Det er grenser for hva forlaget trenger å vite, ut over at de har fått et manuskript som skal vurderes.

Det er tydelig at mange som skriver lange brev, har hentet råd fra amerikanske bøker eller nettsteder. Dette er ikke en god idé. Den amerikanske bokbransjen er veldig forskjellig fra den norske. Mange amerikanske forlag og agenter tar ikke imot manuskripter de ikke har bedt om, men vil heller ha et brev hvor forfatteren beskriver (og forsøker å hausse opp) manuset sitt. Deretter ber de om å få tilsendt manuskriptet hvis de synes det virker interessant.

Så vidt meg bekjent er det ingen norske forlag som opererer på denne måten – de vil heller ha et komplett manuskript med én gang. Dermed er det ganske uinteressant med lange redegjørelser for hva slags manuskript du har produsert, hva handlingen er, og så videre. Hvis det er et langt romanmanuskript du har skrevet, kan et kort handlingssammendrag være nyttig, men det er ikke nødvendig.

Du behøver heller ikke gi deg i kast med innsmigrende salgsfremstøt overfor forlaget. Det er i og for seg riktig at du prøver å selge et produkt (manuset ditt) til en potensiell kunde (forlaget). Men husk at situasjonen er en ganske annen enn i de fleste salgssituasjoner. Folk som selger pianoer, poteter, biler eller hus har som regel bedre greie på pianoer, poteter, biler eller hus enn vedkommende de forsøker å selge til. Men når du henvender deg til et forlag, kan du være ganske sikker på at vedkommende som vurderer manuset ditt, vetmer om både litteratur og bokmarkedet enn du.

Folk som jobber med manusvurdering, er gjerne i besittelse av en godt over gjennomsnittlig skarp språklig og retorisk bevissthet, så billig markedsføringspjatt biter ikke. Men det kan fort irritere. Så spar deg for dette. Iblant får jeg manuskripter med reklamemateriell vedlagt – forseggjorte brosjyrer med logoer, slagord og det hele. I slike tilfeller er som regel markedsføringen mer gjennomarbeidet enn manuskriptet. Spar deg for dette også. Bruk heller tiden på en ekstra gjennomgang av manuset ditt.

Enkelte forteller også veldig mye om seg selv. Noen forlag ber faktisk om den slags informasjon, og i så fall er det selvsagt greit. Men fatt deg i korthet. Det er ikke noen selvbiografi du skal skrive. Med mindre selve manuset ditt er en selvbiografi, altså.

Folk som skriver veldig mye om seg selv, kan deles inn i to kategorier:

  1. De som prøver å imponere.
  2. Gærninger.

De som prøver å imponere, ramser gjerne opp ting de har fått til, som for eksempel å få et dikt på trykk i en lokalavis eller å gjennmføre en utdannelse. Når jeg får slike brev, fatter jeg umiddelbart mistanke om at manuskriptet ikke kan være noe å skryte av. Hadde det vært det, ville vel ikke forfatteren ha sett noe behov for å skryte av andre ting?

Gærningene er de som oppgir absurd mange personlige opplysninger. Ikke gjør dette, vær så snill. Du er sikkert en hyggelig og interessant person, men det er virkelig ikke relevant i denne situasjonen. Jeg driter i om du har hund, hva hunden eventuelt heter og hvordan hunden ser ut. Jeg vil heller ikke se bilder av hunden din. Barna dine vil jeg heller ikke se bilder av. Jeg trenger ikke vite hvor mange det er av dem, hvor gamle de er eller hva de heter. Jeg trenger faktisk ikke vite om du har barn i det hele tatt. Jeg driter i barna dine. Hvis de altså finnes.

Videre kan jeg opplyse om at:

  • Jeg driter i hvem du er gift med.
  • Jeg driter i hva ektefellen din mener om manuset ditt.
  • Jeg driter i hva slags hus du bor i.
  • Jeg driter i hva slags planter du har i hagen.
  • Jeg driter i hvorvidt du liker å strikke.
  • Jeg driter i hva som er livretten din.
  • Jeg driter i hva slags livsvisdom bestemoren eller -faren din har utstyrt deg med.
  • Jeg driter i hva bestemoren eller -faren din mener om manuset ditt.
  • Jeg driter i hvor du har vært på ferie de siste årene.
  • Jeg driter i hva slags sykdommer du sliter med.
  • Jeg driter i hva slags sykdommer andre medlemmer av familien din sliter med.
  • Jeg driter i hvorvidt andre medlemmer av familien din fremdeles er i live.
  • Jeg driter i hvorvidt du har kontakt med eventuelle avdøde slektninger.
  • Jeg driter i hvorvidt du har kontakt med romvesener.

For å oppsummere: Jeg driter i det meste. Men det er én ting jeg ikke driter i: manuskriptet ditt. Manuskriptet ditt vil jeg gjerne lese. Så send meg det. Og slapp av med alt det andre.

Det er først og fremst dette jeg vil formidle: Det er ikke så viktig hva som står i det brevet. Det er ikke din evne til å skrive brev som skal vurderes, og heller ikke utdannelsen din, yrkeskarrieren din, familieforholdene dine eller helsen din. Det er manuskriptet som skal vurderes. Hvis manuskriptet er godt, spiller det ingen rolle hva som står i brevet.

Det du bør ha med, er følgende:

  • Kontaktinformasjon. Det er veldig kjedelig hvis forlaget vil gi ut manuskriptet ditt, men ikke får tak i deg.
  • Genre. Har du skrevet en kriminalroman, en ungdomsroman, en kokebok eller en billedbok? Spesifiser dette slik at vedkommende som åpner posten, kan få manuset ditt videre til riktig avdeling eller person.
  • En eller annen høflighetsfrase av typen «Jeg oversender herved mitt manuskript slik-og-slik» skader ikke.
  • Sjekk også websidene til det aktuelle forlaget. Står det noe der om hvilke opplysninger de vil ha, bør du følge disse instruksjonene.

Altså.

Ikke slik:

Kjære forlag.

Jeg heter Hannibal og er 36 år gammel. Foreldrene mine (de het Ulla og Geir) døpte meg Hannibal fordi de syntes jeg så så sterk og tøff ut da jeg ble født. Nå er jeg ikke så sterk og tøff lenger, for i fjor falt jeg ned fra en fjellhylle, jeg ble hardt skadet og måtte amputere et ben. Etter ulykken gikk kona mi (hun heter Lise, og vi har barna Rolf (5) og Anne (7) sammen, men dem tok hun med seg, så nå har jeg ikke sett dem på en stund) fra meg, så nå sitter jeg stort sett hjemme for meg selv. Til gjengjeld har jeg fått kontakt med bestemoren min, som døde for tolv år siden. Hun bor under trappen (det tredje trinnet (fra bunnen) i trappen knirker noe forderdelig (det er et gammelt hus som har vært i familien i over hundre år, og det klarte i hvert fall ikke Lise å ta fra meg, det skulle ha tatt seg nydelig ut), og jeg skvetter alltid når jeg tråkker på det, he he, dumme meg … men den døde bestemoren min er jeg ikke redd for, enda hun er et spøkelse!), og jeg snakker med henne hver dag. Det var hun (hun heter forresten Kari, det glemte jeg vel å nevne? det er så mye å tenke på …) som satte meg på idéen å skrive en bok. Hun fortalte alltid historier for meg da jeg var liten, og det er en av de historiene jeg har skrevet ned nå … håper dere liker den!

Eller slik:

Kjære forlag.

KA-POW! Spenn fast sikkerhetsbeltet og gjør deg klar for en vanvittig reise i fantasiens makeløse verden!

Men slik:

Kjære forlag.

Jeg oversender herved ungdomsroman-manuskriptet Villsvin pr. sekund. Dersom dere ønsker å utgi manuskriptet, kan jeg kontaktes på ovennevnte adresse.

Manuskriptformatering

Har det noe å si hvordan du formaterer manuskriptet ditt? Tja. Jeg håper egentlig det ikke er så viktig. Jeg er jo ute etter å oppdage gode tekster, og gode tekster er gode tekster uansett hva slags skrifttype eller linjeavstand som er brukt.

Men jeg kan bli ganske sur eller oppgitt når jeg mottar et manuskript med oppsett som nærmer seg det uleselige. Husk at vi som vurderer manuskripter, gjerne leser veldig mye. Vi sitter og stirrer på tekstsider dagen lang. Dette er anstrengende for øynene selv med pent formatert tekst. Hvis skriften eller linjeavstanden er for liten eller margene for små, blir det fort uutholdelig. Og jeg tør ikke love at dette ikke påvirker hvordan jeg vurderer manuskriptet ditt. Selv om jeg forsøker å unngå det.

Derfor (og selvfølgelig også fordi det er lov å være grei) bør du sørge for å gi manuskriptet ditt et oppsett som gjør det behagelig å lese før du sender det inn til et forlag.

Aller først bør du sjekke websidene til det aktuelle forlaget og se om de har spesielle retningslinjer for hvordan manuskriptet skal settes opp.  Har de det, bør du følge disse. Har de ikke det, kommer du langt med litt sunn fornuft.

Sunn fornuft er i dette tilfellet noe slikt:

  • Bruk en font med serifer (små, vannrette streker nederst på bokstavene). Times New Roman har serifer, Arial har det ikke.
  • Tolvpunkts skrift er passe størrelse.
  • Linjeavstand på 1,5. Noen liker dobbel linjeavstand, men personlig synes jeg det blir for mye.
  • Margene bør ikke være mindre enn 2,5 centimeter på hver side.
  • Husk sidetall. Hvis noen liker manuskriptet ditt og vil skrive en uttalelse, gjør sidetall jobben deres mye lettere. Dette er gjerne noe du vil legge forholdene til rette for.
  • Sett ikke manuskriptet inn i en ringperm eller lignende. Ikke stift sammen sidene. Binders eller strikk er greit.

Sånn. Det var sunn fornuft. I tillegg har jeg lyst til å nevne et par ting som burde være enda mer innlysende, men som enkelte allikevel ikke har forstått. Ikke at jeg vil anklage deg for å være en av dem, altså. Det er du helt sikkert ikke. Men for sikkerhets skyld:

  • Bruk sort tekst på hvitt papir. Ikke rød tekst på blått papir eller gul tekst på grønt papir. Sort på hvitt er tingen.
  • Ikke send inn håndskrevne manuskripter.
  • Ikke bruk håndskrift-fonter eller andre skrifttyper med rare effekter.

Altså.

Ikke slik:

stygtmanuskript1

Eller slik:

stygtmanuskript2

Under ingen omstendighet slik:

stygtmanuskript3

Men slik:

pentmanuskript

På forhånd takk.