Forbilder

«Rollemodell» er ikke – uaktet hva dagspressen forsøker å bille oss inn – et ord som finnes i det norske språk. Det som på engelsk heter «role model», heter «forbilde» på norsk.

Altså.

Ikke slik:

Den som vil lære godt språk, bør ikke ha dagspressens journalister som rollemodell.

Men slik:

Den som vil lære godt språk, bør ikke ha dagspressens journalister som forbilde.

En håndfull utbredte tegnsetningsfeil det bør være mulig å unngå

Ingen kommer til å refusere romanen din på grunn av noen skarve tegnsetningsfeil. Men all den tid det ikke er vanskeligere å sette tegnene riktig enn å sette dem feil, er det ingen grunn til å satse på det sistnevnte. Her er noen utbredte tegnsetningsfeil det bør være enkelt å unngå.

Tankestrek mellom tall

Når man setter en strek mellom to tall for å markere at det dreier seg om et tidsrom eller lignende, skal denne streken være en tankestrek, ikke en bindestrek. Det skal ikke være mellomrom mellom streken og tallene.

Det finnes to forskjellige tankestreker: en kort (–) og en lang (—). I norsk er det bare den førstnevnte som skal brukes.

Altså.

  • Ikke slik: 1888-1895
  • Eller slik: 1888 – 1895
  • Eller slik: 1888—1895
  • Men slik: 1888–1895

Tankestreken var øyensynlig ikke videre populær blant dem som en gang i tiden bestemte hvordan et tastatur skal se ut, så man må gjerne ty til mer eller mindre sære tastekombinasjoner for å få den frem. Slik gjøres det på noen populære plattformer:

  • Windows: Hold Alt-tasten nede og slå inn tallene 0150 på det numeriske tastaturet. I Word kan man angivelig også holde Ctrl-tasten nede og trykke minus (-) på det numeriske tastaturet.
  • Mac: Hold Alt-tasten nede og trykk bindestrek-tasten
  • Linux: Hold Alt Gr-tasten nede og trykk bindestrek-tasten

Replikkstrek

En replikkstrek skal også være en tankestrek, og det skal være mellomrom mellom streken og replikken. Dette mellomrommet bør fortrinnsvis være hardt – slik unngår du at mellomrommene i en blokkjustert tekst får forskjellig bredde, og at linjen deles slik at replikkstreken kommer sist på linjen og replikken først på den neste. Hardt mellomrom får man i de fleste tekstbehandlingsprogrammer ved å trykke Ctrl+shift+mellomrom.

Altså.

  • Ikke slik: -Det var da utgjort, sa han.
  • Eller slik: –Det var da utgjort, sa han.
  • Men slik: – Det var da utgjort, sa han.

Prosenttegn

Det skal være (hardt) mellomrom mellom sifre og prosenttegn, og prosenttegn skal bare brukes bak tall som er skrevet med sifre.

Altså.

  • Ikke slik: 42%
  • Eller slik: Førtito %
  • Men slik: 42 %
  • Eller slik: førtito prosent

Ellipse

Ellipse, også kjent som tre prikker, er et eget tegn, og det er feil å bruke tre (eller for den saks skyld to eller fire) punktumer isteden. Slik får du frem ellipsetegnet:

  • Windows: Hold Alt-tasten nede og slå inn tallene 0133 på det numeriske tastaturet
  • Mac: Hold Alt-tasten nede og trykk punktum
  • Linux: Hold Alt Gr-tasten nede og trykk punktum

Hvor synlig forskjellen mellom en ellipse og tre punktumer er, varierer fra skrifttype til skrifttype. Men som regel vil mellomrommet mellom hver prikk bli større hvis du bruker ellipse enn om du bare taster inn tre punktumer.

Foran ellipsen skal det være (hardt) mellomrom med mindre den markerer at et ord ikke er avsluttet.

Altså.

  • Ikke slik: Din bedritne…
  • Eller slik: Fy f …
  • Og for all del ikke slik: Fy f………..
  • Men slik: Din bedritne …
  • Og slik: Fy f…

Problemer og utfordringer

Enkelte mennesker tror man kan endre virkeligheten ved å omtale den som noe den ikke er. Spesielt mange synes å tro at man kan gjøre problemer mindre problematiske ved å omtale dem som utfordringer, noe man selvfølgelig ikke kan. (Jeg har mistanke om at en uforholdsmessig stor andel av disse personene er ledere i det private næringsliv, men det kan jeg ikke dokumentere. Så jeg skal heller ikke påstå noe slikt.)

Saken er at ordenes betydning avgjøres av hva de brukes til å betegne, ikke av hva som står i ordboken. Hvis mange nok begynner å si «skje» når de mener «gaffel», vil resultatet før eller siden bli at ordet «skje» ender opp med å bety det samme som «gaffel» – ikke at gaflene blir skjeer. Og hvis et tilstekkelig stort antall personer velger å si «utfordring» når de mener «problem», vil betydningsnyansen mellom «utfordring» (et positivt ladet ord) og «problem» (nagativt ladet) etter hvert bli borte.

Dit hen kan det se ut til at vi er i ferd med å komme nå. Stadig oftere ser jeg at folk bruker ordet «utfordring» når de helt klart mener å vise til noe negativt. Et ferskt eksempel finner vi i en artikkel i Bok & samfunn hvor overskriften «Utfordringer for irsk bokbransje» innleder følgende: «Krisen i den irske økonomien rammer også bokbransjen. Det er snakk om en reduksjon på over 20 millioner euro, eller 163 millioner kroner.»

I min verden er dette et problem, ikke en utfordring. Vel er det så at man alltid kan ta problemene som utfordringer, slik det heter i et uttrykk som snart, om utviklingen får fortsette uhindret, vil fremstå som meningsløst. Men det er ingenting som tyder på at det er noe slikt journalisten forsøker å uttrykke. Hun har nok bare bukket under for presset fra alle fjottene som tror man kan løse problemer ved å kalle dem utfordringer.

Hvis man har havnet i en situasjon hvor man er nødt til å grave en fem kilometer lang grøft uten andre hjelpemidler enn en spade, har man et problem. Hvis man velger å kalle spaden en gravemaskin, har man fremdeles et problem. Det samme har man hvis man velger å omtale problemet som en utfordring.

Altså.

Ikke slik:

At språkets nyanser forsvinner på grunn av språksvake eslers uvettige ordbruk, er en utfordring.

Men slik:

At språkets nyanser forsvinner på grunn av språksvake eslers uvettige ordbruk, er et problem.

Splittinfinitiv

I norsk skal infinitivsmerket å som hovedregel stå umiddelbart foran infinitiven det hører sammen med: «å snuble», «å falle», «å dø» og så videre. Når noe – vanligvis et adverbial – sniker seg inn mellom de to leddene, kalles det splittinfinitiv: «å plutselig dø». Denne ordstillingen bør man unngå; skriv heller «plutselig å dø».

Noen ganger er dog splittinfinitiv tillatelig. Når en nektelse står til en infinitiv, kan setningen bli tvetydig om nektelsen settes foran å: «Han lovte ikke å slå sin kone» kan bety både «han lovte at han ikke skulle slå sin kone» og «han lovte ikke at han skulle slå sin kone».

I slike tilfeller går det an å bruke splittinfinitiv, altså å skrive «han lovte å ikke slå sin kone» (gitt at det er det man mener, altså). Men man bør også vurere å sette verbet i en annen form enn infinitiv, altså å skrive for eksempel «han lovte at han ikke skulle slå sin kone». Noen ganger kan det være den beste løsningen.

Det er vel å merke ikke alle ikke som bør anbringes mellom infinitivsmerket og infinitiven. Setningene «det er pinlig ikke å beherske sitt eget morsmål» og «det er pinlig å ikke beherske sitt eget morsmål» betyr det samme. Forskjellen er at den sistnevnte er dårlig norsk.

Finn-Erik Vinje oppsummerer saken slik i Moderne norsk (for øvrig en bok som bør finnes lett tilgjengelig på alle norskskrivende menneskers skrivebord):

I tradisjonsriktig skriftspråk unngår man altså i regelen å la et adverbial havne mellom infinitivsmerket og infinitiven. Ikke står i en særstilling, for selv rutinerte skribenter lar dette ordet inngå i splittinfinitiv. Men også her bør man legge vinn på å unngå splittinfinitiv. Når det ikke er helt nødvendig for å unngå tvetydighet, bør man generelt forsøke å unngå at adverbialer kiler seg inn mellom infinitivsmerket og infinitiven.

For min egen regning vil jeg utvide særstillingen til også å omfatte nektelsen aldri. Setningen «han lovte aldri å slå sin kone» er like tvetydig som tilsvarende setning med ikke, og jeg synes det må være greit å plassere nektelsen etter å: «Han lovte å aldri slå sin kone.» Men også her bør man selvsagt vurdere omskrivning til «han lovte at han aldri skulle slå sin kone».

Altså.

Ikke slik:

Det er viktig å ikke unødig sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

Men slik:

Det er viktig ikke unødig å sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

Utlendinger

For tiden vasker jeg en oversettelse av en roman hvor en av personene kommer fra et annet land enn de andre personene, og hvor forfatteren har begått en klassisk tabbe det er betimelig å advare mot.

Utlendinger i romanmanuskripter – og altfor ofte i utgitte romaner – har en helt særegen måte å snakke på. De har gjerne lært seg en del av språket i sitt nye land, men ikke alle ordene. Dermed fletter de iblant inn noen ord på morsmålet sitt. Dette er i og for seg ikke så oppsiksvekkende – det som skiller manuskript-utlendingen fra andre utlendinger, er at vedkommende synes å ha lært seg alle ordene i det nye språket bortsett fra de aller vanligste eller de som ligner mest på tilsvarende ord i personens morsmål.

Grunnen til at manus-utlendingen har så store problemer med å lære seg enkle ord som «ja», «hei» og «øl», er selvfølgelig at dette er de eneste ordene forfatteren kan på det aktuelle fremmedspråket. Utlendingen din fremstår ikke som mer utenlandsk hvis du lar ham si «birra», «cerveza» eller «pivo» med jevne mellomrom, han virker bare mer oppdiktet.

Så. Er det bedre å flette inn mer obskure ord fra utlendingens morsmål? Vel, det er i hvert fall litt mer realistisk. Man skal gjerne ha bodd en stund i et land før man lærer seg hva feiebrett, teltstang og varmfront heter på de innfødtes språk. Men som regel vil man jo heller omformulere, forklare eller mime enn bare å buse ut med et ord på et språk ens tilhørere ikke forstår. Og hvis du lar utlendingen din gjøre det sistnevnte, vil heller ikke leserne dine forstå hva han sier.

Hvis du absolutt vil la utlendingen din uttale ord på morsmålet sitt, har jeg to råd.

Det første rådet er å bruke noen bannord eller andre spontane uttrykk for forbauselse eller harme. Det er i slike sammenhenger man lettest tyr til morsmålet selv om man befinner seg blant folk som ikke forstår det. Og slike utrop kan som regel ganske enkelt tolkes ut fra konteksten.

Det andre rådet er å bruke et språk du faktisk kan. En utlending som ikke har klart å lære seg ord som «ja» og «takk», men som ellers snakker utmerket norsk, virker underlig nok. Hvis det i tillegg er tydelig at denne utlendingen ikke behersker sitt eget morsmål, fremstår ikke bare han, men også forfatteren og forlaget, som komplette idioter. (I romanen jeg holder på å vaske nå, er det en italiener som bruker haugevis av ord som ikke finnes, og i tillegg bøyer dem feil. Det tar seg svært dårlig ut.)

Altså.

Ikke slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Por favore,» sa han, «en kopp café.»

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«No grazie.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Faen balle!» skrek Giovanni.

Men slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Jeg vil gjerne ha en kopp kaffe,» sa han.

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«Nei takk.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Porca madonna!» skrek Giovanni.

Entall og flertall

De falt ned fra stupet og slo hodene til blods.

Ikke slik.

Når man omtaler noe flere personer har én hver av, bruker man i norsk entallsformen av ordet. Bruker du flertallsformen, som for eksempel i «Per og Børre malte husene sine», impliserer du at de har minst to hver. Det er veldig populært å gjøre dette feil, noe som formodentlig (og i likhet med alt annet) skyldes påvirkning fra engelsk.

Altså:

Ikke slik:

De falt ned fra stupet og slo hodene til blods.

Men slik:

De falt ned fra stupet og slo hodet til blods.