For mange personer

Hvis du noen gang har forsøkt å håndhilse på 15–20 personer på én gang, vet du (med mindre du har abnormt god hukommelse) at dette ikke fører til at man vet hvem alle er. Tvert imot fører det gjerne til at man blir forvirret og ikke husker hvem som er hvem. I dette henseende fungerer romanåpninger på samme måte som sosiale tilstelninger.

Mange forfatterspirer har det altfor travelt med å intrudusere persongalleriet de har tenkt ut, og pøser på med navngitte personer i første kapittel. Tanken er formodentlig at leseren på et tidlig tidspunkt skal få oversikt over hvem som er med i romanen, men det er ikke det som blir resultatet. Det som skjer, er at leseren ikke klarer å huske hvem alle er, og så blir vedkommende nødt til å bla frem og tilbake i boken eller manuskriptet for å sjekke. I verste fall blir leseren irritert, legger fra seg boken (eller manuskriptet) og leser noe annet isteden (eller refuserer manuskriptet).

Hvis du introduserer for mange personer på én gang, blir det også vanskeligere for leseren å avgjøre hvem som er viktige og hvem som er perifere. Det bør være enkelt å se hvem som er hovedperson og hvem som bare er en tilfeldig bifigur. Hvis det dukker opp for mange folk før hovedpersonen er ordentlig etablert, kan det bli vanskelig å se hvem av dem som egentlig er hovedpersonen.

La leseren bli ordentlig kjent med hovedpersonen og én eller to andre personer før du innfører flere. Gi disse personene noen lett gjenkjennelige egenskaper, slik at leseren ikke kan unngå å huske hvem de er. (Les gjerne Proust for å lære det sistnevnte; hans persongalleri er gigantisk, og romanfigurene hans fremstår ytterst levende, men samtidig er det noe karikert over dem alle sammen, slik at det er umulig å forveksle dem.)

Hvis det er nødvendig å ha noen statister til stede i åpningsscenen, bør du sørge for å markere at de ikke er viktige. Du kan for eksempel la være å gi dem navn, og isteden omtale dem som «bartenderen», «bussjåføren», «en blekfet herre» eller lignende. De fleste vil da intuitivt forstå at man har å gjøre med personer uten noen funksjon i plottet.

Altså.

Ikke slik:

Det var en mørk og stormfull natt. Hannibal satt og drakk kaffe sammen med sine venner Børre, Ludvig, Lisbeth, Trond, Anne, Mari, Marie, Maria, Marianne, Arne, Kjell-Arne, Bjarne, Bjørn og Lillebjørn.

Men slik:

Det var en mørk og stormfull natt. Hannibal satt og drakk kaffe sammen med bestevennen Børre.

Advertisements

Prologer

Alle delene av manuskriptet ditt er viktige, men noen er viktigere enn andre. Åpningen er en av de viktigere. Åpningen er det første folk (manuskonsulenter, forlagsredaktører, de som går i bokhandelen og kikker) leser, og den avgjør i stor grad om resten av teksten blir lest.

Det er mye som skal på plass i en god åpning, og mye som kan gå galt. Feilen jeg skal ta for meg i dag, er en av de verste du kan begå. Allikevel er den veldig utbredt. Det er vanligvis (men ikke bare) i fantasy-manuskripter jeg møter denne feilen.

Mange forfatterspirer som fusker i fantasy-faget, innbiller seg at de må åpne romanen sin med en prolog hvor de beskriver det fiktive universet. Dette er feil. Du trenger ikke skrive noen prolog. Faktisk vil jeg på det innstendigste anmode deg om å la være.

Jeg tør ikke med sikkerhet fastslå hvor denne vrangforestillingen som har utviklet seg til en genrekonvensjon, stammer fra. Men jeg mistenker at folk ser at den såkalt moderne fantasyens såkalte far, gamle Tolkien, tvang leserne sine til å kjempe seg gjennom tredve sider med uinteressant tørrprat før de kom til handlingen, og tenker at det må være slik det skal gjøres. Og så skriver de side opp og side ned med redegjørelser for geografi, historie, mytologi, metafysikk, demografi, kultur og så videre.

Så hva er problemet med dette?

Problemet er at det blir kjedelig. Opplysninger om det fiktive universet er helt uinteressante når leserne dine vet hvorfor de skal bry om disse opplysningene. Og det vet de først når de møter en person som lever i dette universet, når de får ta del i en historie som utspiller seg der. Det første du bør gjøre, er å introdusere en person og sørge for at vedkommende opplever eller foretar seg noe. Skriv en åpning som fanger leserens oppmerksomhet, som gir vedkommende lyst til å lese videre. Deretter kan du oppgi nødvendig bakgrunnsinformasjon der det passer naturlig inn i teksten.

Legg merke til ordet nødvendig. Ikke pøs på med opplysninger som ikke har noen betydning for plottet. Leserne dine trenger ikke å vite at det er 35 mil mellom hovedstaden Atha’aaniamielle’ratha og landsbyen Urx-Bakhraakptf’px’un-grr med mindre en av personene i boken din beveger seg mellom disse to stedene. Du behøver ikke fortelle at det høyeste fjellet måler 4562 meter med mindre noen skal opp dit.

Vil du at settingen skal spille en viktig rolle i teksten din, må du sørge for å legge opp plottet slik at det ikke kunne ha utspilt seg noe annet sted enn i nettopp det universet du har skapt, slik at bakgrunnsinformasjon blir helt nødvendig for å følge handlingen. Vil du fylle romanen din med teologiske utlegninger, kan du for eksempel la protagonistens mål er religiøst motivert. Da vil ingen stusse på at du forklarer hvordan det fiktive universets religion er organisert.

Men altså: Gi opplysninger etter hvert som det faller seg naturlig. Å ramse opp alt leserne trenger å vite til å begynne med, og så overlate det til dem pugge alt sammen før de får lov å more seg, er ikke bare horribelt dårlig håndverk. Det er direkte frekt. Det er du som skal gjøre en jobb for leserne, ikke omvendt.

Som innledningsvis nevnt er det ikke utelukkende i fantasy-manuskripter forfatterspirer tabber seg ut ved å fylle de første sidene av teksten med bakgrunnsinformasjon. Så føl deg ikke trygg selv om du jobber med en annen genre. Skriver du på et manuskript hvor settingen avviker sterkt fra de tenkte lesernes verden, er du i faresonen. Du bør altså passe deg hvis du skriver science fiction, en historisk roman eller en historie som utspiller seg i et fjerntliggende område eller i et veldig spesielt miljø.

Og det er selvsagt ikke nok at det første ordet i mansukriptet ditt ikke er «Prolog». Jeg har sett mange åpningskapitler hvor noen små antydninger til handling fullstendig druknes i en flom av bakgrunnsinformasjon. Dette er ikke det spor bedre enn den rene prologen. Jeg er faktisk tilbøyelig til å mene at det er verre – når jeg ser overskriften «Prolog», vet jeg i det minste at jeg trygt kan bla videre til jeg finner overskriften «Første kapittel».

Altså.

Ikke slik:

Hovedstaden i landet Qua’phuu, Atha’aaniamielle’ratha, ble grunnlagt i år 721 etter profeten Urks fødsel. Byen er formet som en femtakket stjerne og er omgitt av høye murer og dype vollgraver. Hovedstaden har rundt hundre tusen innbyggere. Utenfor byen er det skog så langt øyet kan se, for Atha’aaniamielle’ratha ligger midt inne i landet. En elv, Hng-bah, renner gjennom byen (et sinnrikt rørsystem gjør at den kan flyte under vollgravene). Denne elven er 90 mil lang og landets lengste. Den renner ut i Tåkehavet nord i Aqua’phuu, ved landsbyen Urx-Bakhraakptf’px’un-grr. Det er 35 mil fra Atha’aaniamielle’ratha til Urx-Bakhraakptf’px’un-grr.

Bla bla bla bla bla bla. Bla bla, bla bla bla bla bla. Bla bla. Bla bla bla, bla, bla bla. Bla bla, bla bla bla bla bla bla bla bla bla, bla! Bla bla bla. Bla bla bla bla bla, bla bla? Bla. Bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla. Bla bla bla bla, bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla. Bla.

Men slik:

Det første Hannibal la merke til da han våknet, var at noen hadde stjålet hodet hans.

PS: Som en kommentator har påpekt, finnes det mer enn én type av prologer. En som ofte kan funke, er den som beskriver hendelser som finner sted en god stund før hovedhandlingen i boken. Første kapittel i The Graveyard Book av Neil Gaiman er et eksempel på dette. (Der finner man for øvrig også et godt eksempel på en vellykket åpningssetning: «There was a hand in the darkness, and it held a knife.») Prologer kan også være utdrag fra andre deler av handlingen, eller de kan fortelle om ting som skjer etter at hovedfortellingen er avsluttet. Jeg kommer ikke på noen gode eksempler i farten, men de finnes.

Det var altså ikke slike handlingsdrevne prologer jeg var ute etter å kritisere; dette er noe helt annet enn den åndssvake oppramsningen av informasjon som tilfeldigvis benevnes med samme ord.