Vampyrer

Kjære forfatterspire.

Hvis du for tiden skriver på en vampyrroman, foreslår jeg at du gjør som følger:

  1. Legg manuskriptet i en skuff.
  2. Lås skuffen.
  3. Kast nøkkelen på havet.
  4. Vent til ingen lenger husker at noe slikt som en vampyrtrend noen gang har utspilt seg. Skriv gjerne noe annet mens du venter.
  5. Tilkall låsesmed, åpne skuffen, og les det gamle manuskriptet ditt.
  6. Tenk deg godt om. Er manuskriptet noe bra? Har det potensial til å bli bra?
  7. Hvis ja: Fullfør manuskriptet, revider og send inn til valgfritt forlag for vurdering.
  8. Hvis nei: Kast manuskriptet på havet.

På forhånd takk.

Altså.

Ikke slik:

Hannibal våknet med et rykk. Det var langt på natt. Han hadde forsovet seg! I et forrykende tempo kom han seg ut på badet, hvor han dusjet og pusset huggtennene, før han kastet i seg en halvliter blod på kjøkkenet.

Men slik:

Hannibal våknet med et rykk. Det var langt på dag. Han hadde forsovet seg! I et forrykende tempo kom han seg ut på badet, hvor han dusjet og pusset tennene, før han kastet i seg en brødskive og en kopp kaffe på kjøkkenet.

PS: Hvis du jobber på en roman lagt til en skole for vordende trollmenn, kan du følge samme prosedyre. Bare bytt ut «vampyrtrend» med «skole-for-vordende-trollmenn-trend» i punkt fire. Og belag deg på å måtte vente veldig, veldig lenge.

Barneperspektiv

En av de vanligste feilene ellers skriveføre folk gjør når de skal skrive for barn, er å glemme at det er barnelitteratur de skriver.

Det er ikke lett å definere hva som er forskjellen mellom litteratur for voksne og litteratur for barn. Likhetene er definitivt flere enn forskjellene. De samme konvensjonene gjelder for fundamentale ting som plottstruktur og fortellerteknikk. Barnebøker har ofte enklere språk enn bøker for voksne, de er ofte kortere, har oftere illustrasjoner og er gjerne strengere bundet til en bestemt genre. Men alt dette er gradsforskjeller som slett ikke er obligatoriske eller definerende.

Det som ofte nevnes som det sikreste kjennetegnet på barnelitteratur, er det såkalte barneperspektivet.  Det er barn som skal ha glede av barnebøker, og derfor er det viktig at de på et eller annet nivå gjenspeiler barns livserfaring, at de forteller om noe barn kan kjenne seg igjen i.

Den vanligste måten å sikre dette på er å bruke et barn som hovedperson. Som en hovedregel bør hovedpersonen være omtrent like gammel som leserne boken er tiltenkt. Han eller hun kan gjerne være et år eller to eldre, men bør helst ikke være yngre. Hvis du forsøker å skrive for en litt bredere aldersgruppe, kan det være lurt å ha flere hovedpersoner med litt aldersforskjell – som for eksempel i Lemony Snickets A Series of Unfortunate Events.

Det er for så vidt mange barnebøker hvor hovedpersonen er noe annet enn et barn: De kan være voksne mennesker (som Kurt), dyr (som dem i Hakkebakke– eller Hundremeterskogen) eller noe helt annet (som Dustefjerten). Men i slike tilfeller bør hovedpersonen allikevel tenke og handle som et barn. Hvis Kurt i Erlend Loes bøker hadde oppført seg som en gjennomsnittlig middelaldrende mann, ville disse bøkene aldri ha slått an.

Likeledes holder det selvfølgelig ikke bare å opplyse om at hovedpersonen er ti år gammel. Hvis man ikke samtidig lar vedkommende opptre, tenke og se verden som en tiåring, vil teksten ha dårlige sjanser til å slå an blant målgruppen. Dessverre kan jeg ikke fortelle deg hvordan et generelt barn opptrer, tenker eller ser verden – like lite som jeg kan fortelle deg hvordan en generell voksen opptrer, tenker eller ser verden. Her finnes det ingen enkle løsninger. Men jeg kan i hvert fall si så mye som at det er en stor fordel – for ikke å si en nødvendig forutsetning – å huske hvordan det var å være barn. (På ordentlig, altså. Jeg sikter ikke til sånt ren-og-uskyldig-og-ingen-bekymringer-i-verden-sludder. Slike forestillinger stammer ikke fra barndomsminner, men fra dårlige barnebøker.)

Det er også viktig å huske at manuset ditt ikke automatisk får noe barneperspektiv bare fordi hovedpersonen er et barn. Ganske ofte får jeg inn manuskripter hvor en ung hovedperson ses med et voksent blikk, for eksempel foreldrenes. Dette funker sjelden særlig bra. Handlingen bør fortelles fra et barns – vanligvis hovedpersonens – ståsted. Dette kan oppnås på to måter:

  1. Å la hovedpersonen selv fortelle sin historie (dette er det man i narratologien kaller en autodiegetisk forteller)
  2. Å fokalisere fortellingen gjennom hovedpersonen, altså å la en annen person (eller en upersonlig fortellerinstans) gjengi hovedpersonens opplevelse av hendelsene

Her er alternativ 1 i praksis bare en variant av alternativ 2. Når hovedpersonen forteller sin egen historie, vil den mer eller mindre uvilkårlig også bli fokalisert gjennom denne hovedpersonen. Det er selvfølgelig teoretisk mulig å la en autodiegetisk forteller fokalisere historien gjennom en annen person, men det ville være høyst uvanlig, og jeg tror leserne ville oppfatte det som et grovt konvensjonsbrudd. Jeg kan i farten ikke komme på et eneste eksempel på det er blitt gjort. (Man la for all del ikke det stoppe deg, det kunne jo være et artig eksperiment.)

Hvis du bruker et barn som forteller, må du huske å utforme språket deretter. En tiåring ordlegger seg forskjellig fra en voksen. Det er neppe lurt å gå inn for hundre prosent realisme i dette henseende, da kan teksten lett bli uleselig. Jeg vil også fraråde å gå for hardt inn for å bruke samtidsslang – slike forsøk blir gjerne bare pinlige. Og hvis du mot formodning skulle lykkes, vil boken din i beste fall fremstå som latterlig om ti år. I verste fall vil den etter hvert bli uleselig.

En viss språklig tilpasning kan være tilrådelig også om du bare fokaliserer fortellingen gjennom et barn, men bruker en voksen forteller – for eksempel når du gjengir barnets tanker, og i dialoger. I hvor stor grad du lar hovedpersonens språk skinne gjennom, er et stilistisk valg du står fritt til å ta selv. (Se avsnittet om direkte og indirekte diskurs i innlegget om showing og telling for mer om dette.)

Altså.

Ikke slik:

Som du ser, så var ikke Ivan Olsen særlig stor.

Han var heller litt liten og tynn – og kanskje heller ikke særlig pen.

Han hadde ingen store muskler, og han kunne ikke jule opp noen.

Så derfor fikk Ivan Olsen masse juling selv hver dag.

Det høres veldig morsomt ut det at Ivan Olsen fikk så mye juling.

Og det var det.

I hvert fall for de store guttene som vi skal følge i denne historien.

Men slik:

Som du ser, så var ikke Ivan Olsen særlig stor.

Han var heller litt liten og tynn – og kanskje heller ikke særlig pen.

Han hadde ingen store muskler, og han kunne ikke jule opp noen.

Så derfor fikk Ivan Olsen masse juling selv hver dag.

Det høres veldig morsomt ut det at Ivan Olsen fikk så mye juling.

Men det var det ikke.

Ikke for Ivan Olsen i hvert fall.

Illustrerte manuskripter

Mange som sender inn billedbokmanuskripter, er usikre på om de samtidig må å sende inn illustrasjoner. Ofte unnskylder folk seg for at de ikke har illustrert teksten, eller at illustrasjonene deres ikke er særlig gode. Noen skriver at de ikke kan tegne selv, men kjenner en som kan.

Det er ingen grunn til å stresse med dette. Du behøver ikke illustrere manuskriptet ditt, og du trenger ikke skaffe illustratør selv. Forlag som utgir billedbøker, holder seg gjerne med illustratører. Hvis de vil ha manuset ditt, hyrer de inn en av disse. For all del: Hvis du er en dyktig illustratør, er det bare å sette i gang – selv om det kanskje kan være greit å vente til du vet hva forlaget mener om teksten.

Men hvis du ikke har andre kvalifikasjoner enn at du i formingstimene på barneskolen fikk høre at du var flink til å tegne, er det best å droppe det. Ubehjelpelig utførte strekmenn trekker ikke opp helheltsintrykket av manuskriptet ditt.

Når du sender inn et billedbokmanuskript, trenger du heller ikke sette av plass til illustrasjoner. Faktisk er det best å la være. Bokproduksjon foregår ikke ved at man teiper inn bilder i den utskriften du sender forlaget. Store tomrom i teksten fører ikke til annet enn at det blir flere sider å drasse på for konsulenten.

Altså.

Ikke slik:

Øjvind var en glad gutt.

Eller slik:

Øjvind var en glad gutt.

Men slik:

Øjvind var en glad gutt.

Bøker om bikkjer

En besynderlig stor andel av barnebok-forfatterspirer skriver om hunden sin.

Ikke gjør dette. Ingen vil gi ut en bok som handler om hunden din. Og hvis du mot formodning klarer å lure et noksagtforlag til å lage bok av hundemanuskriptet ditt, kommer ingen til å kjøpe den. Ingen er interessert i hunden din.

Hvis du absolutt må informere verden om din hunds gjøren og laden, kan du jo starte en blogg eller noe.

Altså.

Ikke slik:

Kjære forlag.

Jeg har skrevet en barnebok om hunden min, Fido. Fido er verdens fineste hund, og han liker å gå tur i skogen, så jeg har kalt boken Fido på skogstur.

Men slik:

Legg til innlegg: Fido på skogstur.

Blåbær

En bemerkelsesverdig stor andel av de barnebokmanuskriptene jeg vurderer, handler om blåbær. Noen ganger er hovedpersonen et blåbær. Andre ganger er hovedpersonen noe annet, for eksempel et barn eller et insekt, som av en eller annen grunn mener det er maktpåliggende å skaffe til veie ett eller flere blåbær med eller uten magiske egenskaper. I ekstreme tilfeller handler manuskriptene om noen som reiser til månen i et høyteknologisk blåbær.

Jeg aner ikke hvorfor folk driver med dette. Barn flest driter vel i blåbær. Greit nok, folk med sære interesser finnes, og noen av disse folkene er barn, og noen av disse barnas sære interesse er muligens blåbær, men da snakker vi formodentlig om en gruppe på rundt fem personer. De enorme hordene av  potensielle bokkjøpere er neppe grunnen til at folk produserer disse manuskriptene.

Og hvorfor akkurat blåbær? Ok, jeg skjønner at det er et mer barnevennlig motiv enn mange andre spiselige planter. Det er helt naturlig at folk skriver flere manuskripter om blåbær enn om rosenkål, spinat eller neper. Men hva med jordbær? Eller fersken? Eller bringebær, moreller, ananas eller bananer? Det er en hel verden av frukt og bær å ta av – om man nå absolutt må skrive en barnebok om frukt og/eller bær – så hvorfor ender alle opp med å velge nettopp blåbær? Jeg fatter det virkelig ikke.

Hvis noen av dere som skriver blåbærmanuskripter leser dette, ville jeg sette pris på om dere kunne forklare meg hva i alle dager dere driver med. På forhånd takk.

Altså.

Ikke slik:

  • Brødrene Blåbærhjerte
  • Blåbæret rundt på åtti dager
  • Where the Wild Blueberries Are
  • Charlie og blåbærfabrikken
  • Blåbær, Blåbær, bukken min
  • Folk og blåbær i Blåbær by

Men slik:

  • Her er det fristende å skrive Brødrene Ananashjerte og så videre, men noen kunne jo komme til å ta det alvorlig. Bare finn på noe annet, ok?

Lave ambisjoner

Stadig vekk får jeg inn barnebokmanuskripter med følgebrev som lyder omtrent som dette:

Kjære forlag.

Både jeg og min samboer har nylig begynt å jobbe i lakseoppdrettsnæringen. Da sønnen vår, åtte år gamle Børre, ikke helt forstår hva vi driver med, har jeg sett etter barnebøker om lakseoppdrett. Til min store forbauselse har jeg oppdaget at det ikke finnes barnebøker om dette temaet. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive en selv.

I og for seg er dette greit nok. Hvis boken din fyller et hull i markedet, kan den selge mer enn den ellers ville ha gjort. Dette er gunstig for både deg og forlaget. Alle i bokbransjen vil at bøker skal selge.

Problemet med så godt som alle manuskripter som ledsages av denne typen brev, er at forfatteren ikke har satt seg andre mål enn at boken deres skal handle om en bestemt ting. De litterære ambisjonene – hva man enn vil legge i det begrepet – er fraværende. Dette er et forferdelig dårlig utgangspunkt.

Pussig nok er også de fleste av disse manuskriptene skjønnlitterære. Hvis det eneste du vil oppnå, er å formidle informasjon om et bestemt tema, bør du ikke skrive en skjønnlitterær bok. Til nød kan du skrive en faktabok med dette utgangspunktet, men da bør du ha virkelig god greie på det du skriver om. Og vær oppmerksom på at det stilles høye krav til den litt ulne størrelsen man gjerne kaller litterær kvalitet også når det gjelder faktabøker.

Altså.

Ikke slik:

Jeg vil skrive en barnebok om lakseoppdrett.

Men slik:

Nå har jeg lest Astrid Lindgren og Maurice Sendak, jeg har lest Roald Dahl, Rune Belsvik, J. M. Barrie, Stian Hole og Lemony Snicket. Jeg vet hva jeg har å strekke meg etter. Jeg vil overgå dem alle, jeg vil skrive en barnebok som vekker oppsikt langt utenfor landets grenser. Boken skal forresten handle om lakseoppdrett.