Splittinfinitiv

I norsk skal infinitivsmerket å som hovedregel stå umiddelbart foran infinitiven det hører sammen med: «å snuble», «å falle», «å dø» og så videre. Når noe – vanligvis et adverbial – sniker seg inn mellom de to leddene, kalles det splittinfinitiv: «å plutselig dø». Denne ordstillingen bør man unngå; skriv heller «plutselig å dø».

Noen ganger er dog splittinfinitiv tillatelig. Når en nektelse står til en infinitiv, kan setningen bli tvetydig om nektelsen settes foran å: «Han lovte ikke å slå sin kone» kan bety både «han lovte at han ikke skulle slå sin kone» og «han lovte ikke at han skulle slå sin kone».

I slike tilfeller går det an å bruke splittinfinitiv, altså å skrive «han lovte å ikke slå sin kone» (gitt at det er det man mener, altså). Men man bør også vurere å sette verbet i en annen form enn infinitiv, altså å skrive for eksempel «han lovte at han ikke skulle slå sin kone». Noen ganger kan det være den beste løsningen.

Det er vel å merke ikke alle ikke som bør anbringes mellom infinitivsmerket og infinitiven. Setningene «det er pinlig ikke å beherske sitt eget morsmål» og «det er pinlig å ikke beherske sitt eget morsmål» betyr det samme. Forskjellen er at den sistnevnte er dårlig norsk.

Finn-Erik Vinje oppsummerer saken slik i Moderne norsk (for øvrig en bok som bør finnes lett tilgjengelig på alle norskskrivende menneskers skrivebord):

I tradisjonsriktig skriftspråk unngår man altså i regelen å la et adverbial havne mellom infinitivsmerket og infinitiven. Ikke står i en særstilling, for selv rutinerte skribenter lar dette ordet inngå i splittinfinitiv. Men også her bør man legge vinn på å unngå splittinfinitiv. Når det ikke er helt nødvendig for å unngå tvetydighet, bør man generelt forsøke å unngå at adverbialer kiler seg inn mellom infinitivsmerket og infinitiven.

For min egen regning vil jeg utvide særstillingen til også å omfatte nektelsen aldri. Setningen «han lovte aldri å slå sin kone» er like tvetydig som tilsvarende setning med ikke, og jeg synes det må være greit å plassere nektelsen etter å: «Han lovte å aldri slå sin kone.» Men også her bør man selvsagt vurdere omskrivning til «han lovte at han aldri skulle slå sin kone».

Altså.

Ikke slik:

Det er viktig å ikke unødig sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

Men slik:

Det er viktig ikke unødig å sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

12 thoughts on “Splittinfinitiv

  1. Dette var jeg ikke oppmerksom på, men det skal jeg sannelig prøve å huske for ettertiden. Forøvrig ser dette ut til å være en interessant blogg, uansett hva det er man skriver. Bra tiltak!

    Lik

    Svar
    • Takk for det. Du er ikke alene om ikke å være oppmerksom på dette med splittinfinitiv, det er veldig mange oversettere, forfattere og andre skribenter som slurver med det.

      Lik

      Svar
  2. Er det nokon grunn til at det er slik, ut over at Vårherre har sagt det er slik det skal vera? Eg synest usplitta form er hakket meir oppsplitta og tung å lesa enn splitta.

    Lik

    Svar
  3. Hei. Dette var nytt for meg og som en spirende forfatter gjorde dette meg litt usikker.
    Vil du si at en setning som denne: «Leppen min begynte å skjelve ved synet av henne». Er en setning du ville ha streket under med rød tusj?

    Lik

    Svar
    • Ja. Her er riktignok infinitivsmerket å helt korrekt plassert umiddelbart foran infinitiven skjelve, men setningen inneholder til gjengjeld et brudd på den såkalte subjektsregelen – med mindre du faktisk mener å uttrykke at det er leppen som ser. Skriv heller «Leppen min begynte å skjelve da jeg fikk se henne.» Subjektsregelen kan du lese om her.

      Lik

      Svar
  4. Det er viktig ikke unødig å sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

    Den ovennevnte setningen er sikkert «riktig», men den klinger fryktlig dårlig! Tre ord etter hverandre som ‘viktig ikke unødig’ er vondt å lese. Prøv det høyt. Jeg liker selv splittinfinitiv dårlig. Akkurat i dette tilfelle ville jeg ha omskrevet hele setningen med en at-løsning. Og jeg innrømmer at jeg er fonetikk-følsom🙂

    Lik

    Svar
  5. Oj, her har jeg nok en jobb å gjøre og må lese igjennom manuset mitt. Jeg syns den riktige versjonen var verre å lese enn den uriktige. Jeg hadde valgt å skreve om hele sulamitten, slik som du ga eksempel på. «Å plutselig dø», hadde jeg aldri lagt merke til var feil. Hadde jeg lest «plutselig å dø» så klinger det ikke så bra. Kanskje fordi jeg hadde muntlig sagt «å plutselig dø»!

    Lik

    Svar
    • Eg er samd. Eg synst vanlegvis at splittinfinitiv høyrest mykje meir naturleg ut. Som skrivekonvensjon kan han godt døy ut for min del.

      Lik

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s