Perfekte protagonister

Som jeg tidligere har vært inne på, er leserens ønske om å finne ut hvordan det vil gå med protagonisten, en av de viktigste drivkreftene i fortellende tekster. For at dette ønsket skal oppstå, må leseren i en eller annen forstand bry seg om protagonisten. Det er grenser for hvor mye man orker å anstrenge seg for å finne ut av hvordan det går med folk man ikke liker.

Derfor er det viktig å utstyre hovedpersonen med noen sympatiske trekk, å legge til rette for at leseren skal kunne engasjere seg i vedkommendes ve og vel. Dette er noe de fleste forstår, og det er jo bra. Men noen – og dette begrenser seg ikke til upubliserte forfatterspirer – trekker denne innsikten for langt og produserer manuskripter med en fullstendig lytefri hovedperson. Dette er ikke bra.

Det er flere grunner til at en perfekt protagonist er et dårlig utgangspunkt for et godt plott. Den antagelig viktigste av dem er temmelig banal: Feilfrie mennesker vekker lettere misunnelse enn sympati. Hvis hovedpersonen din har alt og kan alt, vil ingen gidde å lese en hel bok for å finne ut om han kommer til å klare å griske til seg enda mer.

Når jeg har vurdert slike manuskripter, har jeg flere ganger tatt meg i å ønske å se det ufyselige dydsmønsteret gå til grunne. Hvis denne hatfølelsen blir sterk nok, burde den for så vidt kunne funke som narrativ drivkraft – men det ville jo egentlig bare innebære at protagonisten og antagonisten har byttet roller.

En annen grunn til at protagonister bør ha noen svakheter, henger sammen med en annen viktig plottdrivkraft: trøbbel. Protagonisten havne i trøbbel – det være seg juridisk, åndelig, økonomisk, legemlig eller hva du måtte finne på – og det bør helst være mye av det. Og aller helst bør i hvert fall noe av det være selvforskyldt. Jeg er usikker på hvorfor det er slik, men det er en kjensgjerning at en konflikt som er utløst av hovedpersonen selv, er mer engasjerende enn en de bare snubler over.

Protagonister har satt seg selv i håpløse situasjoner helt siden sinnataggen Akilles hisset på seg hele den gresktalende verden, og det bør de fortsette å gjøre.

Altså.

Ikke slik:

Direktør Hannibal satt bak bak skrivebordet sitt og nøt livet. Jeg er jommen heldig, tenkte han. Jeg er gift med en vakker og forståelsesfull kvinne og har to velskapte, intelligente og veloppdragne barn. Jeg har aldri vært syk, jeg er uforskammet rik, og jeg har en givende jobb som leder for et av verdens mest fremgangsrike selskaper. Hannibals tanker ble avbrutt idet det banket på døren.

«Kom inn,» sa han.

Lagerkonsulent Jørgensen kom inn.

«Nå er det nok!» sa han. «Jeg forlanger lønnsøkning!»

«Ja vel,» sa Hannibal. «Du får vel få det, da.»

«Å. Takk.» Jørgensen ble stående og fikle med luen han hadde i hånden.

«Var det noe mer?» spurte Hannibal.

«Ehm, ja. Jeg skal faen meg gjøre livet surt for deg. Og kona di. Og barna dine. Og deres barn, om de mot formodning skulle rekke å bli kjønnsmodne og formere seg før jeg får has på dem.»

«Men i alle dager, Jørgensen. Hvorfor det?»

«Vel, noen må jo ta ansvar for å få fart på denne historien.»

Men slik:

Direktør Hannibal satt bak bak skrivebordet sitt da det banket på døren.

«Kom inn,» sa han.

Lagerkonsulent Jørgensen kom inn.

«Nå er det nok!» sa han. «Jeg forlanger lønnsøkning!»

«Ha ha,» sa Hannibal. «Du har sparken.»

«Drit og dra, Hannibal! Jeg skal faen meg gjøre livet surt for deg. Og kona di. Og barna dine. Og deres barn, om de mot formodning skulle rekke å bli kjønnsmodne og formere seg før jeg får has på dem.»

8 thoughts on “Perfekte protagonister

  1. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at protagonister med skikkelig mye feil og svakheter er mye mer interessante. Dette kan sikkert skyldes at jeg liker Hard Boiled-litteratur og dens film-fetter, Film Noir, men heroisme er for eksempel mye mer imponerende når den kommer fra en hovedperson som virker ganske pragmatisk eller kynisk.

    Jeg pleier faktisk å bruke det som et tankeeksperiment for å få karakterutviklingen i gang: Hva slags ubehagelige og negative trekk kan jeg tillegge vedkommende, og hvor langt kan jeg gå, og fortsatt tro at jeg kan få folk til å like ham til slutt? Det gir også en interessant drivkraft narrativt sett: Forsøk å overbevise leseren/seeren om at denne fyren ikke er så verst tross alt, innen historien er slutt.

    Lik

    Svar
    • Ja, jeg er egentlig enig. Det er som regel morsommere med usympatiske hovedpersoner enn sympatiske (selv om dette selvfølgelig avhenger av hva slags litteratur det er snakk om). Og det går beviselig an å trekke det ganske langt. Jeg tror egentlig ikke det er nødvendig at leseren som sådan liker protagonisten i det hele tatt. For eksempel er Bunny Munro i Nick Caves siste roman og Ignatius J. Reilly i John Kennedy Tooles A Confederacy of Dunces (for øvrig kanskje den morsomste boken jeg noensinne har lest, og den som går lengst i å gjøre absolutt alle personene helt uspiselige) gjennomført usympatiske personer uten forsonende trekk, men dette er allikevel bøker med upåklagelig driv.

      Lik

      Svar
      • Ja, jeg likte den godt. Mer snedig og elegant enn den forrige boken hans, og ikke fullt så gammeltestamentlig dyster (med forbehold om at jeg kan huske feil, det er mange år siden jeg leste den nå). I tillegg er den til tider temmelig morsom.

        Lik

  2. Tror dette med perfekt hovedperson er en felle det er lett å gå i. Hovedpersonen er jo ens lille barn som man vil at alle skal like, og da vil man jo ikke framstille barnet på en dårlig måte. Jeg har heldigvis klart å kommer over det stadiet og er nå ikke redd for å vise hovedpersonens mindre flatterende sider. Jeg skrev akkurat en scene hvor jeg syntes hun oppførte seg skikkelig dust. Jeg håper det betyr at jeg er på rett vei😉. Takk for en nyttig og fin blogg forresten. Slike tips og triks er gull for oss som streber mot å bli publisert🙂

    Lik

    Svar
  3. Jeg lefler med krimgenren, den genren som åpenbart er mest regelbundet. Det setter klare begrensninger og enda klarere regler for hvordan helten (hos meg, en førstebetjent) skal være. Analytisk, metodisk, ubestikkelig, kald – men også inneha en eller flere svakheter. Personen skal bli konfrontert med disse svakhetene i historiens forløp.
    Jeg har nå passert 50 sider som faktisk er både spennende, genretro, blodige og med mange realistiske detaljbeskrivelser. Historien videre er krystallklar i hodet mitt. Jeg har «studert» politiets hierarkiske oppbygning, lest om taktisk etterforskning, kost meg med psykologi, samt tilegnet meg så mye kunnskap som mulig innen rettspatologi. Det jeg er usikker på er graden av detaljbeskrivelser. Samt det faktum, at selv om jeg har lest dusinvis av krimbøker fra norske forfattere, har jeg ennå ikke funnet ut om man i Norge praktiserer at etterforskningsleder deltar på ett eller flere stadier i obduksjonen av et lik. Er det noen som vet noe om dette? Jeg tror svaret er nei, og det ødelegger et temmelig godt avsnitt i historien min, men det kan jeg leve med.
    Noe av det vanskeligste i min skriveprosess er å finne tid i et hektisk familie- og arbeidsliv til å skrive. Som regel blir det svært sent om kvelden, ofte langt utover natten. Et annet problem er at nye, og stadig mer innfløkte -og infame!- plott til stadighet dukker opp i hodet mitt under skrivingen, når jeg skal legge meg, når jeg står opp, og når jeg henter på SFO. Jeg tror jeg har en viss mulighet for å kunne skape temmelig mange historier, og har forlengst kommet over den stupide ideen om å spare de virkelig gode delene i den nåværende prosessen til «neste bok».
    Det mest underlige med min prosess er at plottet blir til underveis. Jeg starter historien ved å gå rett inn i en hverdagssituasjon hos en av bokens karakter, og derfra spinnes edderkoppnettet utover.
    Dette er vel neppe tilrådelig og helt sikkert langt fra anbefalt, men det virker for meg. Nå vet jeg at det er om å gjøre å ikke skrike for høyt før en eller annen forlangskonsulent i løpet av neste år, forhåpentligvis, sitter med bunken min og antatt-stempelet fortsatt er vått. Jeg håper det.

    Lik

    Svar
    • Jeg synes det høres ut som om du har rimelig god kontroll på hva du driver med her. Bare det at du i det hele tatt gidder å drive research, vil nok gjøre at manuskriptet ditt vil stikke seg litt ut i bunken. De fleste bare turer frem uten å bry seg om slikt. Mine kunnskaper om norske etterforskningslederes arbeidsoppgaver er dessverre heller mangelfulle. Hva med å spørre politiet? Det må jo være noen der som kan svare på slikt.

      Når det gjelder graden av planlegning, er det vel ytterst varierende hvordan forfattere jobber. Jeg synes du bare skal gjøre det som funker for deg.

      Lik

      Svar
  4. Tilbaketråkk: Fra manus til e-bok: Skrivekurs « TransOnlines språk- og e-publiserings-blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s