Barneperspektiv

En av de vanligste feilene ellers skriveføre folk gjør når de skal skrive for barn, er å glemme at det er barnelitteratur de skriver.

Det er ikke lett å definere hva som er forskjellen mellom litteratur for voksne og litteratur for barn. Likhetene er definitivt flere enn forskjellene. De samme konvensjonene gjelder for fundamentale ting som plottstruktur og fortellerteknikk. Barnebøker har ofte enklere språk enn bøker for voksne, de er ofte kortere, har oftere illustrasjoner og er gjerne strengere bundet til en bestemt genre. Men alt dette er gradsforskjeller som slett ikke er obligatoriske eller definerende.

Det som ofte nevnes som det sikreste kjennetegnet på barnelitteratur, er det såkalte barneperspektivet.  Det er barn som skal ha glede av barnebøker, og derfor er det viktig at de på et eller annet nivå gjenspeiler barns livserfaring, at de forteller om noe barn kan kjenne seg igjen i.

Den vanligste måten å sikre dette på er å bruke et barn som hovedperson. Som en hovedregel bør hovedpersonen være omtrent like gammel som leserne boken er tiltenkt. Han eller hun kan gjerne være et år eller to eldre, men bør helst ikke være yngre. Hvis du forsøker å skrive for en litt bredere aldersgruppe, kan det være lurt å ha flere hovedpersoner med litt aldersforskjell – som for eksempel i Lemony Snickets A Series of Unfortunate Events.

Det er for så vidt mange barnebøker hvor hovedpersonen er noe annet enn et barn: De kan være voksne mennesker (som Kurt), dyr (som dem i Hakkebakke– eller Hundremeterskogen) eller noe helt annet (som Dustefjerten). Men i slike tilfeller bør hovedpersonen allikevel tenke og handle som et barn. Hvis Kurt i Erlend Loes bøker hadde oppført seg som en gjennomsnittlig middelaldrende mann, ville disse bøkene aldri ha slått an.

Likeledes holder det selvfølgelig ikke bare å opplyse om at hovedpersonen er ti år gammel. Hvis man ikke samtidig lar vedkommende opptre, tenke og se verden som en tiåring, vil teksten ha dårlige sjanser til å slå an blant målgruppen. Dessverre kan jeg ikke fortelle deg hvordan et generelt barn opptrer, tenker eller ser verden – like lite som jeg kan fortelle deg hvordan en generell voksen opptrer, tenker eller ser verden. Her finnes det ingen enkle løsninger. Men jeg kan i hvert fall si så mye som at det er en stor fordel – for ikke å si en nødvendig forutsetning – å huske hvordan det var å være barn. (På ordentlig, altså. Jeg sikter ikke til sånt ren-og-uskyldig-og-ingen-bekymringer-i-verden-sludder. Slike forestillinger stammer ikke fra barndomsminner, men fra dårlige barnebøker.)

Det er også viktig å huske at manuset ditt ikke automatisk får noe barneperspektiv bare fordi hovedpersonen er et barn. Ganske ofte får jeg inn manuskripter hvor en ung hovedperson ses med et voksent blikk, for eksempel foreldrenes. Dette funker sjelden særlig bra. Handlingen bør fortelles fra et barns – vanligvis hovedpersonens – ståsted. Dette kan oppnås på to måter:

  1. Å la hovedpersonen selv fortelle sin historie (dette er det man i narratologien kaller en autodiegetisk forteller)
  2. Å fokalisere fortellingen gjennom hovedpersonen, altså å la en annen person (eller en upersonlig fortellerinstans) gjengi hovedpersonens opplevelse av hendelsene

Her er alternativ 1 i praksis bare en variant av alternativ 2. Når hovedpersonen forteller sin egen historie, vil den mer eller mindre uvilkårlig også bli fokalisert gjennom denne hovedpersonen. Det er selvfølgelig teoretisk mulig å la en autodiegetisk forteller fokalisere historien gjennom en annen person, men det ville være høyst uvanlig, og jeg tror leserne ville oppfatte det som et grovt konvensjonsbrudd. Jeg kan i farten ikke komme på et eneste eksempel på det er blitt gjort. (Man la for all del ikke det stoppe deg, det kunne jo være et artig eksperiment.)

Hvis du bruker et barn som forteller, må du huske å utforme språket deretter. En tiåring ordlegger seg forskjellig fra en voksen. Det er neppe lurt å gå inn for hundre prosent realisme i dette henseende, da kan teksten lett bli uleselig. Jeg vil også fraråde å gå for hardt inn for å bruke samtidsslang – slike forsøk blir gjerne bare pinlige. Og hvis du mot formodning skulle lykkes, vil boken din i beste fall fremstå som latterlig om ti år. I verste fall vil den etter hvert bli uleselig.

En viss språklig tilpasning kan være tilrådelig også om du bare fokaliserer fortellingen gjennom et barn, men bruker en voksen forteller – for eksempel når du gjengir barnets tanker, og i dialoger. I hvor stor grad du lar hovedpersonens språk skinne gjennom, er et stilistisk valg du står fritt til å ta selv. (Se avsnittet om direkte og indirekte diskurs i innlegget om showing og telling for mer om dette.)

Altså.

Ikke slik:

Som du ser, så var ikke Ivan Olsen særlig stor.

Han var heller litt liten og tynn – og kanskje heller ikke særlig pen.

Han hadde ingen store muskler, og han kunne ikke jule opp noen.

Så derfor fikk Ivan Olsen masse juling selv hver dag.

Det høres veldig morsomt ut det at Ivan Olsen fikk så mye juling.

Og det var det.

I hvert fall for de store guttene som vi skal følge i denne historien.

Men slik:

Som du ser, så var ikke Ivan Olsen særlig stor.

Han var heller litt liten og tynn – og kanskje heller ikke særlig pen.

Han hadde ingen store muskler, og han kunne ikke jule opp noen.

Så derfor fikk Ivan Olsen masse juling selv hver dag.

Det høres veldig morsomt ut det at Ivan Olsen fikk så mye juling.

Men det var det ikke.

Ikke for Ivan Olsen i hvert fall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s