Show, don’t tell – og omvendt

Med mindre denne bloggen er ditt første møte med fortellerteknisk rådgivning, har du sikkert hørt mantraet «show, don’t tell» før. Dette er antagelig det hyppigst gjentatte rådet forfatterspirer møter. For mange er det et godt råd. Men mange har også overdreven tro på denne regelen og holder den nærmest for en gudegitt evig sannhet, som om det var noe Moses fikk med seg på en stentavle da han var på Sinaifjellet. Det fikk han ikke. Hadde han fått det, ville Det gamle testamente ha sett ganske annerledes ut.

James Scott Bell skriver i sin Plot & Structure at «It was probably Og the Caveman, the great storyteller of the prehistoric era, who first uttered that golden rule of compelling fiction: Show, don’t tell. At least it seems the rule has been around that long.» Dette er sludder. Jeg har ikke klart å finne ut hvem som først formulerte slagordet« Show, don’t tell», men etter alt å dømme må det ha skjedd for langt under 100 år siden. I sin svært grundige analyse av problemstillingen i The Rhetoric of Fiction viser Wayne C. Booth at dogmet begynte å gjøre seg gjeldende på 1930-tallet.

Uansett hvor nyttig rådet «show, don’t tell» måtte være: Vær oppmerksom på et det nettopp er et dogme som oppstod innenfor modernismen, en litterær epoke som forlengst er avsluttet.

Men nok om det. Mer interessant enn når den oppsto, er spørsmålet om hva regelen egentlig betyr. Dette spørsmålet har dessverre ikke noe enkelt svar. Forskjellige forfattere bruker begrepsparet showing og telling i ganske forskjellige betydninger. Jeg skal her bare ta for meg et par av dem man oftest møter i dag. (Er du interessert i flere detaljer, kan jeg på det varmeste anbefale den ovennevnte The Rhetoric of Fiction.)

Detaljnivå

I dag brukes ordet showing oftest til å betegne en fortellerteknikk hvor man gir en relativt detaljert beskrivelse av ytre faktorer, i motsetning til telling, som er en mer summarisk eller abstrakt redegjørelse.

I denne forstand kan følgende være et eksempel på showing:

Hannibal ble rød i ansiktet. Han hyttet med nevene, han hoppet opp og ned og skar stygge grimaser. «Nå er det nok!» ropte han. «Hent elefantene! Jeg skal invadere romerriket!»

Mens dette er telling:

Hannibal ble sint.

Forskjellen er åpenbar. Selv om de to avsnittene grovt sett formidler samme informasjon til leseren, er den første langt mer virkningsfull. Teknikken som er brukt her, gjør at Hannibal og hans sinne fremstår langt mer levende for leseren enn det enkle utsagnet «Hannibal ble sint.» Dette er viktig. Hvis du bare opplyser leserne dine om hvilke egenskaper karakterene dine har (hissig, snill, drikkfeldig, etc.) istedenfor å iscenesette situasjoner hvor de fremviser tegn på disse egenskapene, vil de fremstå som døde og kjedelige. Leserne dine vil ikke føle noe for dem, de vil ikke engasjere seg i deres ve og vel. Og dermed vil de heller ikke engasjere seg i fortellingen. Showing er altså bedre mer effektivt til karaktertegning enn telling.

Men alt til sin tid. Noen ganger er det best å fatte seg i korthet, og de gangene kan det være greit å bruke telling. Hvilken teknikk du bør velge, avhenger i stor grad av hvor viktig det du vil formidle, er. Generelt sett er det gunstig å bruke showing for å formidle vesentlig informasjon (så som hovedpersonens karaktertrekk) og i sentrale scener, mens telling funker bedre til det mer perifere.

En såkalt transportetappe – en del av teksten hvis eneste funksjon er å formidle at en person (eller flere personer) forflytter seg fra et sted (eller en situasjon, etc.) til et annet – vil som regel gjøre seg bedre som telling:

Hannibal tok toget til Drammen.

… enn som showing:

Hannibal slapp sigaretten ned blant det visne løvet og knuste den under hælen idet toget kjørte inn på perrongen. Dørene gled opp, og Hannibal ventet mens de avstigende passasjerene strømmet ut av toget. Så plukket han opp kofferten sin, forserte de to trinnene og steg inn på toget. Han fant et ledig sete ved midtgangen.

«Unnskyld, er det ledig her?» spurte han den gamle damen som satt i setet ved vinduet.

«Hva? Kan De snakke høyere?» svarte damen.

«Er det ledig her?» Hannibal hevet stemmen og pekte på setet.

«Ja, vær så god, bare sett Dem,» svarte damen.

[Etc.]

I de manuskriptene jeg vurderer, har passasjer som den nederste en tendens til å florere. Dette er noe du vil unngå; det gjør teksten din kjedelig og stjeler oppmerksomhet fra det som er viktig. I slike tilfeller kan jeg ikke gi noe bedre råd enn «tell, don’t show».

Direkte og indirekte diskurs

Som Gérard Genette har påpekt, gir telling/showing-dikotomien i ovennevnte forstand strengt tatt ikke mening. Det eneste man kan vise frem ved hjelp av språk, er nettopp språk. Alt annet må man fortelle om. I samtlige av eksemplene ovenfor er det noe som blir fortalt – det blir bare fortalt med forskjellige teknikker, og en av teknikkene gir til en viss grad en illusjon av at noe blir vist frem.

Men når du direkte siterer noe som blir sagt, skaper du ikke bare en illusjon – du presenterer faktisk nøyaktig det som blir sagt. Dette kalles gjerne direkte diskurs, og det er, om man skal være pedantisk, den eneste fortellerteknikk som egentlig kan kalles showing:

«Denne burgeren smaker jo for faen helt bedritent!» sa Hannibal.

Motsatsen, indirekte diskurs, innebærer at du ikke lar den aktuelle personen komme direkte til orde, men forteller om hva vedkommende sier:

Hannibal sa at burgeren var vond.

Som du sikkert ser, er det også her slik at showing (direkte diskurs) skaper et mer levende inntrykk enn telling (indirekte diskurs). Dialog er veldig viktig for å gi teksten liv – jeg har lest en del romanmanuskripter som nærmest har vært blottet for dialog, og de har stort sett vært ulidelig kjedelige. Og igjen oppstår problemet med svak karaktertegning hvis man baserer seg for mye på telling – altså indirekte diskurs. Hvordan folk snakker, er veldig viktig for hvordan de blir oppfattet av andre mennesker. Det gjelder også romanfigurer.

Det skal nevnes at det finnes mange variasjonsmuligheter innenfor det som klassifiseres som indirekte diskurs. Eksempelet ovenfor kunne også ha vært gjengitt som:

  • Ifølge Hannibal smakte burgeren helt bedritent.
  • Hannibal sa at denne burgeren smakte bedritent.
  • Hannibal sa at denne burgeren smakte jo for faen helt bedritent!

Man kan altså i større eller mindre grad la den talende personens ordbruk skinne igjennom, selv om man ikke gjengir replikken direkte.

Indirekte diskurs har vel å merke sine bruksområder, for eksempel når du vil få noe fort unna, eller når du faktisk vil gi en bestemt person et litt ullent eller mystisk preg.

Altså

Hadde jeg uten forbehold sluttet meg til «show, don’t tell»-dogmet, ville jeg kanskje ha avsluttet innlegget på denne måten:

Ikke slik:

Hannibal sa at burgeren var vond. Han ble sint.

Men slik:

«Denne burgeren smaker jo for faen helt bedritent!» sa Hannibal og ble rød i ansiktet. Han hyttet med nevene, han hoppet opp og ned og skar stygge grimaser. «Nå er det nok!» ropte han. «Hent elefantene! Jeg skal vise dere hvordan man lager en skikkelig burger!»

Hannibal spiser burger.

Kanskje slik.

Men det gjør jeg ikke.

En av mine favorittromaner, Italo Calvinos Usynlige byer, består nesten utelukkende av telling, og det samme gjelder mange av Borges’ aldeles geniale fortellinger. At man alltid må velge showing fremfor telling, er det reneste pølsevev.

Poenget er ikke at du bør bruke den ene teknikken og unngå den andre. Poenget er at du bør være oppmerksom på forskjellen og gjøre bevisste valg om når du bruker dem. Teknikkene har begge sin plass i litteraturen, men bruksområdene er forskjellige. Hvordan du bør balansere bruken, kommer i stor grad an på hva slags littaratur du er ute etter å produsere. Og det må du nesten velge selv.

7 thoughts on “Show, don’t tell – og omvendt

  1. «Show, don’t tell» betyr forøvrig en litt annen ting når man skriver for film eller teater, og jeg vil nok påstå at det er viktigere der. I dét tilfellet dreier det seg mer om å vise ting gjennom handling i stedet for å gjøre det via dialog (eller, gud forby, voiceover). Det er jo som kjent ganske uvanlig at folk sier direkte hva de tenker og føler, og dialog hvor karakterene erklærer slikt direkte blir ofte veldig rar og «on the nose».

    Lik

    Svar
    • Ja, i film kan, for ikke å si , man jo faktisk vise frem ting, mens det er mer komplisert som sådan å fortelle noe. I litteraturen har man alltid en fortellerstemme som alt må formidles gjennom. Voiceover er vel det nærmeste man kommer noe tilsvarende i film, men det er jo på ingen måte noe man bruke.

      Når det er sagt, kan man vel også i film gryte generelle regler og retningslinjer som denne med godt resultat. I von Triers Dogville, for eksempel, spiller jo fortellerstemmen som er lagt på som voiceover, en svært fremtredende rolle, og det er ikke akkurat mislykket.

      Lik

      Svar
  2. Neida, voiceover er ikke alltid mislykket, og det er jo til og med et sentralt grep i en hel undersjanger, film noir, men det er generelt ikke noe veldig god idé. Når det gjelder Dogville, er det gjerne slik at geniene kan bryte reglene så mye de vil, og gjerne slippe unna med det.

    Men ja, voiceover på film er i 99% av tilfellene et utslag av latskap eller dårlig fortellerteknikk.

    Lik

    Svar
    • Ja. Det er jo også et poeng at sånne som von Trier (og Calvino og Borges) vet nøyaktig hva de gjør når de bryter konvensjoner. Veldig mange forfatterspirer innbiller seg nok at hvis de bare gjør det som faller dem inn, blir resultatet originalt. Men det blir det jo ikke, det blir bare dårlig.

      Forresten, er det mer comme il faut å bruke voiceover i filmatisering av romaner enn ellers? Det foresvever meg at det i hvert fall er vanligere, uten at jeg i farten klarer å komme på andre eksempler enn Fassbinders Querelle. Og jeg kan ikke helt se for meg noen bedre måte å bevare en sterk fortellerstemme på enn nettopp å sitere teksten ved hjelp av voiceover.

      Lik

      Svar
      • Jeg vet ikke om det er mer akseptert, men jeg tror nok du har rett i at det er vanligere.

        Det er nok ganske fort gjort at folk som leser manus profesjonelt synes at voiceover (finnes det forresten noe godt ord for det på norsk?) i adaptasjoner av litteratur er et tegn på latskap. Man skal jo adaptere, ikke bare gjøre akkurat det samme i manusform. «Fortellerstemmen» i film er jo ikke akkurat en stemme, men derimot kombinasjonen av kamerabruk, lyssetting, klipping, etc., etc., og er derfor mye mer abstrakt.

        Dette er vel bare atter et eksempel på at litteratur og film er veldig forskjellige ting, og hvis folk forestiller seg at en filmadaptasjon av en bok skal være akkurat det samme, eller, enda rarere, være akkurat slik som de forestilte seg ting inne i hodet når de leste det, blir de garantert skuffet.

        Alt dette minner meg forresten på noe jeg hørte et sted, som neppe stemmer på noe absolutt nivå, men som kanskje kan være en grei pekepinn, i alle fall hvis man skal skrive manus (sitat fra hukommelsen):

        «Novels are about the characters’ thoughts, stage plays about their words, and film about their actions».

        Lik

  3. Tilbaketråkk: 7 blogger jeg liker « Sonjas ordentlige blogg

  4. Tilbaketråkk: Bokomtale: Nådens omkrets | Dykslektrikeren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s