For mange personer

Hvis du noen gang har forsøkt å håndhilse på 15–20 personer på én gang, vet du (med mindre du har abnormt god hukommelse) at dette ikke fører til at man vet hvem alle er. Tvert imot fører det gjerne til at man blir forvirret og ikke husker hvem som er hvem. I dette henseende fungerer romanåpninger på samme måte som sosiale tilstelninger.

Mange forfatterspirer har det altfor travelt med å intrudusere persongalleriet de har tenkt ut, og pøser på med navngitte personer i første kapittel. Tanken er formodentlig at leseren på et tidlig tidspunkt skal få oversikt over hvem som er med i romanen, men det er ikke det som blir resultatet. Det som skjer, er at leseren ikke klarer å huske hvem alle er, og så blir vedkommende nødt til å bla frem og tilbake i boken eller manuskriptet for å sjekke. I verste fall blir leseren irritert, legger fra seg boken (eller manuskriptet) og leser noe annet isteden (eller refuserer manuskriptet).

Hvis du introduserer for mange personer på én gang, blir det også vanskeligere for leseren å avgjøre hvem som er viktige og hvem som er perifere. Det bør være enkelt å se hvem som er hovedperson og hvem som bare er en tilfeldig bifigur. Hvis det dukker opp for mange folk før hovedpersonen er ordentlig etablert, kan det bli vanskelig å se hvem av dem som egentlig er hovedpersonen.

La leseren bli ordentlig kjent med hovedpersonen og én eller to andre personer før du innfører flere. Gi disse personene noen lett gjenkjennelige egenskaper, slik at leseren ikke kan unngå å huske hvem de er. (Les gjerne Proust for å lære det sistnevnte; hans persongalleri er gigantisk, og romanfigurene hans fremstår ytterst levende, men samtidig er det noe karikert over dem alle sammen, slik at det er umulig å forveksle dem.)

Hvis det er nødvendig å ha noen statister til stede i åpningsscenen, bør du sørge for å markere at de ikke er viktige. Du kan for eksempel la være å gi dem navn, og isteden omtale dem som «bartenderen», «bussjåføren», «en blekfet herre» eller lignende. De fleste vil da intuitivt forstå at man har å gjøre med personer uten noen funksjon i plottet.

Altså.

Ikke slik:

Det var en mørk og stormfull natt. Hannibal satt og drakk kaffe sammen med sine venner Børre, Ludvig, Lisbeth, Trond, Anne, Mari, Marie, Maria, Marianne, Arne, Kjell-Arne, Bjarne, Bjørn og Lillebjørn.

Men slik:

Det var en mørk og stormfull natt. Hannibal satt og drakk kaffe sammen med bestevennen Børre.

One thought on “For mange personer

  1. Jeg skriver nå en fantasy-ungdomsbok
    første kapittel er på 11 sider der du følger to paralleller (menneskene i en p. og alver i andre p.) I menneskenes parallell møter du først en man, litt senere møter du obersten + noen tilfeldige «unavnede» personer på gata, etterfulgt av kongen og broren til mann en.
    i parallell 2 møter du prinsessealven og et orakel, litt etter møter du alvekongen og prinsessens trolovede (og noen rådgivere som ikke har noen navn siden de er uviktige)

    og så er kapittelet ferdig og alle er presentert….. er dette veldig feil? Det er gjerne noen sider mellom før vi møter neste person…

    Lik

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s