Anførende setninger

Det er en populær oppfatning at man bør variere ordvalget når man skriver, og i det store og hele er dette en oppfatning jeg slutter meg til. Hvis du bruker samme ord og uttrykk for ofte, vil det virke påfallende. Hvis du vil at det skal virke påfallende, er det selvsagt greit. Men ellers bør du passe deg.

Jo mer spesielt et ord er, desto viktigere blir det ikke å gjenta det for ofte. Språkets aller vanligste ord, som «i», «er», «jeg» og så videre, kan du bruke så ofte du orker uten at noen vil stusse. Men selv ganske alminnelige ord som «løpe» eller «stor» vil stikke seg ut hvis du bruker dem flere ganger i samme setning. Veldig sære uttrykk som «vekk som en sviske» eller «tørst som et bybud» bør du være forsiktig med å bruke mer enn én gang i en tekst, selv i en tykk roman.

Men dette skal ikke handle om hvor viktig det er å variere ordbruken – det skal tvert imot handle om hvor viktig det i en bestemt sammenheng er å unngå det. Den sammenhengen er anførende setninger, altså de små «sa Geir», «hvisket hun» og lignende som gjerne følger replikker. Disse uttrykkene fungerer på motsatt måte av teksten for øvrig: Her vil det virke påfallende hvis du ikke gjentar de samme ordene (som regler forskjellige former av verbet å si) ofte.

Anførende setninger skal normalt ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. De skal bare gi leseren informasjon om hvem som sier hva, slik at dialogen blir lett å følge. Hvis du holder deg til de vanligste formene – som «sa han» – vil leseren nærmest ubevisst oppfatte denne informasjonen. Det er slik det skal være. Men mange forfatterspirer anstrenger seg til det ytterste for å variere språket også i anførende setninger og strør om seg med sære ordvalg som «utbasunerte han», «resonnerte hun» og «gjettet jeg».

Det er to problemer med dette. For det første virker det forstyrrende. Rare ord og uttrykk vil i denne sammenhengen stjele oppmerksomhet fra selve replikkene, som jo er det viktigste i de fleste dialoger. Flyten i lesningen blir ødelagt.

For det andre kan du risikere at leseren opplever å bli behandlet som idiot, og det er noe du for enhver pris vil unngå. Ingen liker å bli behandlet som idiot. De aller fleste lesere forstår at replikken «Jeg skal faen meg mose trynet på deg» er en trussel. Du trenger ikke føye til «truet hun». Hvis du stadig vekk føler behov for å bruke forklarende ord i anførende setninger, kan det bety at du må jobbe mer med replikkene. Hvis du er redd leserne dine ikke skal forstå at et utsagn er en fornærmelse, bør du skrive om replikken slik at dens fornærmende kraft blir tydelig – ikke føye til «fornærmet han henne».

Jeg mener selvsagt ikke at du utelukkende skal holde deg til verbet å si. Noen ganger er det nødvendig å bruke et annet verb for å få frem hvordan noe sies, for eksempel hvis noen hvisker. Et og annet «skrek», «ropte» eller «hylte» kan være helt på sin plass, men ikke overdriv – et utropstegn uttrykker jo sånn omtrent det samme. Det er først og fremst verb som angir hva slags talehandling (løgn, påstand, resonnement etc.) en replikk er, du skal passe deg for. «Spurte» og «svarte» er greit, men det fungerer helt fint med «sa» også når en replikk er et spørsmål eller et svar.

Overdreven bruk av adverb bør du også unngå i denne sammenhengen (og mange andre). Ikke skriv «sa han nølende» med mindre det er helt umulig å få frem nølingen i selve replikken. Og det er det neppe. Virker det umulig, betyr det bare at du må jobbe hardere.

Ofte kan du også droppe de anførende uttrykkene. Særlig i kjappe replikkvekslinger med korte utsagn mellom to personer kan de virke forstyrrende. Da er det gjerne best å utstyre de to første replikkene med informasjon om hvem som snakker, og så stole på at leseren klarer å plassere annenhver setning hos de to personene i resten av samtalen. Er det en lang ordveksling det er snakk om, bør du iblant legge inn eksplisitt informasjon om hvem som snakker, ellers er det lett å miste oversikten. Hvis de to personene som snakker sammen, ordlegger seg veldig forskjellig (noe som uansett er en god idé, de fremstår gjerne mer levende da), blir behovet for anførende setninger mindre – da vil det jo gjerne fremgå av selve replikken hvem som snakker.

Altså.

Ikke slik:

«Øy!» henvendte Gunnar seg til Hannibal.

«Hæ?» svarte Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?» truet Gunnar.

«Ikke faen,» avslo Hannibal. «Det er det du som skal ha,» la han til.

«Mye du klarer å banke meg,» fnøs Gunnar avfeiende. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet,» instruerte han.

«Nei!» ropte Hannibal.

«Jo!» skrek Gunnar.

«Nei!» utbasunerte Hannibal.

«Jo!» fastfoldt Gunnar.

Men slik:

«Øy!» sa Gunnar.

«Hva behager?» sa Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?»

«Nei takk. Men du må gjerne få bank av meg.»

«Mye du klarer å banke meg,» sa Gunnar. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet.»

«Kommer ikke på tale,» sa Hannibal.

«Jo!»

«Ikke snakk om!»

«Jo!»

4 thoughts on “Anførende setninger

  1. Dette du nevner om adverb er forøvrig en typisk tabbe folk begår når de skriver filmmanus. I manus er de veldig synlige, fordi man skriver dem i parentes på linjen under navnet på personen som snakker, men over selve dialogen.

    De er så vanlige å gjøre narr av at de har et kallenavn, «wrylies», fordi den som typisk brukes i eksempler er (wryly).

    Lik

    Svar
  2. – Hvorfor kommer du hit? spurte hun.

    – Din forbanna skitne gris! fornærmet hun.

    Det å skrive «spurte hun» etter et spørsmål skulle en tro er det samme som å skrive «fornærmet hun» etter en fornærmelse.

    Hvorfor er «spurte hun» greit??

    Lik

    Svar
  3. Fordi ord som «spurte», «sa», og «svarte» ikke er ord som beskriver måten eller hensikten av det personen sier. Dette er ord som leseren vil lese og få med seg uten å tenke over det. Ord som «fornærmet» er forstyrrende fordi leseren skal danne et eget bilde av situasjonen til karakterene, ikke bli fortalt det av forfatteren.

    Lik

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s