Følgebrevet

De fleste som sender inn manus til forlag, legger ved et såkalt følgebrev. Dette er lurt, siden alternativet – å skrible navn og adresse i et hjørne av manuskriptet – virker litt slurvete. Mange bruker åpenbart veldig mye tid på brevet, og ender opp med et veldig langt dokument. Dette er ikke nødvendig. Det er grenser for hva forlaget trenger å vite, ut over at de har fått et manuskript som skal vurderes.

Det er tydelig at mange som skriver lange brev, har hentet råd fra amerikanske bøker eller nettsteder. Dette er ikke en god idé. Den amerikanske bokbransjen er veldig forskjellig fra den norske. Mange amerikanske forlag og agenter tar ikke imot manuskripter de ikke har bedt om, men vil heller ha et brev hvor forfatteren beskriver (og forsøker å hausse opp) manuset sitt. Deretter ber de om å få tilsendt manuskriptet hvis de synes det virker interessant.

Så vidt meg bekjent er det ingen norske forlag som opererer på denne måten – de vil heller ha et komplett manuskript med én gang. Dermed er det ganske uinteressant med lange redegjørelser for hva slags manuskript du har produsert, hva handlingen er, og så videre. Hvis det er et langt romanmanuskript du har skrevet, kan et kort handlingssammendrag være nyttig, men det er ikke nødvendig.

Du behøver heller ikke gi deg i kast med innsmigrende salgsfremstøt overfor forlaget. Det er i og for seg riktig at du prøver å selge et produkt (manuset ditt) til en potensiell kunde (forlaget). Men husk at situasjonen er en ganske annen enn i de fleste salgssituasjoner. Folk som selger pianoer, poteter, biler eller hus har som regel bedre greie på pianoer, poteter, biler eller hus enn vedkommende de forsøker å selge til. Men når du henvender deg til et forlag, kan du være ganske sikker på at vedkommende som vurderer manuset ditt, vetmer om både litteratur og bokmarkedet enn du.

Folk som jobber med manusvurdering, er gjerne i besittelse av en godt over gjennomsnittlig skarp språklig og retorisk bevissthet, så billig markedsføringspjatt biter ikke. Men det kan fort irritere. Så spar deg for dette. Iblant får jeg manuskripter med reklamemateriell vedlagt – forseggjorte brosjyrer med logoer, slagord og det hele. I slike tilfeller er som regel markedsføringen mer gjennomarbeidet enn manuskriptet. Spar deg for dette også. Bruk heller tiden på en ekstra gjennomgang av manuset ditt.

Enkelte forteller også veldig mye om seg selv. Noen forlag ber faktisk om den slags informasjon, og i så fall er det selvsagt greit. Men fatt deg i korthet. Det er ikke noen selvbiografi du skal skrive. Med mindre selve manuset ditt er en selvbiografi, altså.

Folk som skriver veldig mye om seg selv, kan deles inn i to kategorier:

  1. De som prøver å imponere.
  2. Gærninger.

De som prøver å imponere, ramser gjerne opp ting de har fått til, som for eksempel å få et dikt på trykk i en lokalavis eller å gjennmføre en utdannelse. Når jeg får slike brev, fatter jeg umiddelbart mistanke om at manuskriptet ikke kan være noe å skryte av. Hadde det vært det, ville vel ikke forfatteren ha sett noe behov for å skryte av andre ting?

Gærningene er de som oppgir absurd mange personlige opplysninger. Ikke gjør dette, vær så snill. Du er sikkert en hyggelig og interessant person, men det er virkelig ikke relevant i denne situasjonen. Jeg driter i om du har hund, hva hunden eventuelt heter og hvordan hunden ser ut. Jeg vil heller ikke se bilder av hunden din. Barna dine vil jeg heller ikke se bilder av. Jeg trenger ikke vite hvor mange det er av dem, hvor gamle de er eller hva de heter. Jeg trenger faktisk ikke vite om du har barn i det hele tatt. Jeg driter i barna dine. Hvis de altså finnes.

Videre kan jeg opplyse om at:

  • Jeg driter i hvem du er gift med.
  • Jeg driter i hva ektefellen din mener om manuset ditt.
  • Jeg driter i hva slags hus du bor i.
  • Jeg driter i hva slags planter du har i hagen.
  • Jeg driter i hvorvidt du liker å strikke.
  • Jeg driter i hva som er livretten din.
  • Jeg driter i hva slags livsvisdom bestemoren eller -faren din har utstyrt deg med.
  • Jeg driter i hva bestemoren eller -faren din mener om manuset ditt.
  • Jeg driter i hvor du har vært på ferie de siste årene.
  • Jeg driter i hva slags sykdommer du sliter med.
  • Jeg driter i hva slags sykdommer andre medlemmer av familien din sliter med.
  • Jeg driter i hvorvidt andre medlemmer av familien din fremdeles er i live.
  • Jeg driter i hvorvidt du har kontakt med eventuelle avdøde slektninger.
  • Jeg driter i hvorvidt du har kontakt med romvesener.

For å oppsummere: Jeg driter i det meste. Men det er én ting jeg ikke driter i: manuskriptet ditt. Manuskriptet ditt vil jeg gjerne lese. Så send meg det. Og slapp av med alt det andre.

Det er først og fremst dette jeg vil formidle: Det er ikke så viktig hva som står i det brevet. Det er ikke din evne til å skrive brev som skal vurderes, og heller ikke utdannelsen din, yrkeskarrieren din, familieforholdene dine eller helsen din. Det er manuskriptet som skal vurderes. Hvis manuskriptet er godt, spiller det ingen rolle hva som står i brevet.

Det du bør ha med, er følgende:

  • Kontaktinformasjon. Det er veldig kjedelig hvis forlaget vil gi ut manuskriptet ditt, men ikke får tak i deg.
  • Genre. Har du skrevet en kriminalroman, en ungdomsroman, en kokebok eller en billedbok? Spesifiser dette slik at vedkommende som åpner posten, kan få manuset ditt videre til riktig avdeling eller person.
  • En eller annen høflighetsfrase av typen «Jeg oversender herved mitt manuskript slik-og-slik» skader ikke.
  • Sjekk også websidene til det aktuelle forlaget. Står det noe der om hvilke opplysninger de vil ha, bør du følge disse instruksjonene.

Altså.

Ikke slik:

Kjære forlag.

Jeg heter Hannibal og er 36 år gammel. Foreldrene mine (de het Ulla og Geir) døpte meg Hannibal fordi de syntes jeg så så sterk og tøff ut da jeg ble født. Nå er jeg ikke så sterk og tøff lenger, for i fjor falt jeg ned fra en fjellhylle, jeg ble hardt skadet og måtte amputere et ben. Etter ulykken gikk kona mi (hun heter Lise, og vi har barna Rolf (5) og Anne (7) sammen, men dem tok hun med seg, så nå har jeg ikke sett dem på en stund) fra meg, så nå sitter jeg stort sett hjemme for meg selv. Til gjengjeld har jeg fått kontakt med bestemoren min, som døde for tolv år siden. Hun bor under trappen (det tredje trinnet (fra bunnen) i trappen knirker noe forderdelig (det er et gammelt hus som har vært i familien i over hundre år, og det klarte i hvert fall ikke Lise å ta fra meg, det skulle ha tatt seg nydelig ut), og jeg skvetter alltid når jeg tråkker på det, he he, dumme meg … men den døde bestemoren min er jeg ikke redd for, enda hun er et spøkelse!), og jeg snakker med henne hver dag. Det var hun (hun heter forresten Kari, det glemte jeg vel å nevne? det er så mye å tenke på …) som satte meg på idéen å skrive en bok. Hun fortalte alltid historier for meg da jeg var liten, og det er en av de historiene jeg har skrevet ned nå … håper dere liker den!

Eller slik:

Kjære forlag.

KA-POW! Spenn fast sikkerhetsbeltet og gjør deg klar for en vanvittig reise i fantasiens makeløse verden!

Men slik:

Kjære forlag.

Jeg oversender herved ungdomsroman-manuskriptet Villsvin pr. sekund. Dersom dere ønsker å utgi manuskriptet, kan jeg kontaktes på ovennevnte adresse.

14 thoughts on “Følgebrevet

  1. Jeg ble imponert over at en fyr med bare ett ben gidder å hinke seg opp og ned en trapp. Men nå sporer jeg vel mer av enn Hannibal selv.

    Liker bloggen din, leser den regelmessig.

    Lik

    Svar
    • Hm. Godt poeng. Å hinke ned trapper er ikke tilrådelig, det vet jeg av dyrekjøpt erfaring fra et overmodig øyeblikk i femårsalderen. Kanskje Hannibal har protese, eller i det minste stylter.

      Lik

      Svar
  2. Måtte flire litt av dette innlegget… :0
    Du opplever sikkert som taxisjåfører mye rart når det gjelder hva folk kan finne på å lire av seg.

    Men helt ærlig; blir du ikke påvirket om noen i følgebrevet forteller at de er lege eller har et annet høystatusyrke i forhold til om de sier at de vasker på en skole, er sekretær, eller er, nettopp taxisjåfør?
    Likeledes om innsender forteller at de har studert litteratur eller språk, blir ikke da forventningene dine til manuskriptet høyere? Og at du leser mer og lenger av disse før du forkaster?
    Bare lurer…🙂

    Lik

    Svar
    • Det er klart, jeg har vel i likhet med alle andre mennesker mine fordommer som påvirker meg i det jeg gjør. Akkurat hvor stor effekt dette har, vet jeg naturlig nok ikke. Det er vel det som er greia med fordommer.

      Men når det er sagt, har jeg etter hvert lest såpass mange håpløse manuskripter av leger og lærere og professorer og ingeniører og gud vet hva at jeg ikke har spesielt høye forventninger til forfatterspirer med såkalte høystatusyrker. Tvert imot har jeg vel erfart at folk med veldig spesialiserte yrker har lett for å gå i denne fellen.

      Noe høyere forventninger har jeg kanskje til litteraturvitere og desslike, men jeg er ikke snillere mot dem.

      Lik

      Svar
  3. Jeg har lest og tenkt… (Og ja, vi har jo alle våre fordommer!) Jeg fikk det for meg at den største delen av de som ønsker å imponere, er menn, mens gærningene domineres av kvinner. Any comments?😉

    Lik

    Svar
    • Heh. Jeg kan ikke si jeg har merket meg noen tendenser på dette området. Men generelt er det flest kvinner som sender inn manuskripter, så jeg vil tro de dermed dominerer i begge kategorier.

      Lik

      Svar
  4. Jeg må bare få takke deg for en fantastisk blogg! Ler mens jeg lærer.
    Og jeg var så glad for å finne denne bloggen før jeg sendte inn manuset mitt!;)

    Lik

    Svar
    • Takk for det. Du har en temmelig festlig blogg selv. Og så er det veldig artig å høre fra forfattere som faktisk har blitt antatt etter å ha vært innom bloggen min.

      Lik

      Svar
      • Hyggelig:)
        Men jeg var ikke bare innom bloggen din, jeg studerte den!;)
        Håper alle som sender inn manus finner veien hit først.

        Alt godt!

        Lik

  5. Takk for mange fine tips.
    Står selv mitt i et manus og det nermer seg ending før innsendelse til forlag.

    Ser du ikke anbefaler å lage forslag til utseende, men det går kanskje an og komme med slike forslag senere om forlaget er interresert?

    Vidar

    Lik

    Svar
    • Hvis manuskriptet ditt blir antatt, kan du selvfølgelig fortelle forlaget hva du mener om hvordan den ferdige boken bør se ut. Men det er ikke gitt at de kommer til å høre på deg.

      Lik

      Svar
  6. Litt morsomt at du skriver et så langt innlegg om at du skal skrive et kort følgebrev og bare sende manuset. Brae tips da:)

    Lik

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s