Fokalisering

Som overskriften antyder, blir dagens innlegg en smule akademisk. Fortvil ikke. Dette skal lede frem mot noe som forhåpentlig har praktisk nytte for forfatterspirer.

Det er ikke så ofte man i litteraturvitenskapen kan snakke om definitive fremskritt. Et tilfelle inntraff allikevel i 1972 med utgivelsen av Gérard Genettes «Discours du récit» (senere utgitt som Narrative Discourse på engelsk). Genettes arbeid gir oss helt udiskutabelt en modell som beskriver fortellende tekster bedre enn tidligere modeller gjorde.

En av de mest påfallende forbedringene i Genettes modell er den som oppstår idet han påpeker tvetydigheten i det populære begrepet «synsvinkel» (kjent som «point of view» på engelsk). Dette begrepet blander nemlig sammen to helt forskjellige spørsmål, nemlig

  • hvem snakker? og
  • hvem ser?

Hvem som snakker, altså hvem som forteller historien til leseren, er et spørsmål om fortellerstemme. Hvem som ser, er et helt annet spørsmål, et spørsmål om det Genette kaller fokalisering. Den som forteller, gjengir ikke nødvendigvis sin egen opplevelse av hendelsene.

I Charlie og sjokoladefabrikken har vi en anonym forteller som befinner seg utenfor handlingen, men det er Charlie som ser for oss, det er hans opplevelser og tanker som gjengis, og vi får aldri vite noe Charlie ikke vet; fortellingen er altså fokalisert gjennom Charlie. Denne vesentlige distinksjonen mellom fortellerstemme og fokalisering er synsvinkel-begrepet ute av stand til å fange opp.

Genette (og senere kritikere) har utarbeidet et sinnrikt system for klassifisering av ulike typer fokalisering, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette. Det er på tide å se på den praktiske betydningen fokalisering har for forfatteren.

Når du begynner å skrive en fortelling, er to av de viktigste spørsmålene du må ta stilling til, nettopp hvem som skal fortelle, og hvem som skal se. En veldig klassisk nybegynnerfeil er å glemme det sistnevnte, slik at fokaliseringen hopper frem og tilbake fra person til person uten noe system.

Nå er det ikke slik at fokaliseringen må være fast plassert hos én person gjennom hele teksten. Det er helt vanlig at den flytter på seg, og i mange typer fortellinger er det til og med nødvendig. Hvis manuskriptet ditt inneholder flere handlingstråder hvor det ikke finnes en enkelt person som alltid er til stede, sier det seg selv at fokaliseringen må flyttes underveis.

Det som derimot er problematisk, er fokalisering som plutselig flytter seg etter at den har ligget lenge nok hos én person til at leseren har vent seg til at det er der den skal være. Hvis du gjennom hundre sider kun har latt fortelleren rapportere om hva hovedpersonen din ser, tenker, føler, vet og så videre, virker det veldig underlig om du plutselig går bort fra dette. Og jo kortere avbrekket er, desto mer påfallende virker det.

Hvis du konsekvent har fokalisert teksten gjennom hovedpersonen, og så flytter fokaliseringen til en annen person i én enkelt setning, vil denne setningen stikke seg markant ut. Når man hele tiden bare har fått vite hva hovedpersonen tenker, og fortelleren plutselig beskriver en annen persons tanker, vil spørsmålet «hvordan i alle dager vet hovedpersonen hva han andre fyren tenker?» uvegerlig melde seg for leseren.

Fokalisering handler nettopp om tilgang til informasjon – hvem som vet hva. Hvis du har valgt å fokalisere fortellingen gjennom én person, må du være ekstremt forsiktig med å fortelle noe denne personen ikke vet. Dette er vel å merke ikke en absolutt regel. Noen ganger kan det ha en fin effekt gi leseren tilgang til informasjon som hovedpersonen ikke har, for eksempel om en fare som lurer rundt neste hjørne (dette kalles dramatisk ironi). Men vær oppmerksom på at dette er et grep som øver vold mot leserens forventninger. Ikke bruk det bare fordi det er beleilig.

Altså.

Ikke slik:

Børre var rasende. Nå hadde den onde heksen erklært forbud mot sko. Ingen kjøpte sko lenger, og Børre og skomakerfamilien hans kom til å sulte i hjel. Nok er nok, tenkte Børre. Han skulle nok vise heksen hvor skapet skulle stå. Børre tok på seg den gamle ringbrynjen og hengte sverdet i beltet. Så fortalte han foreldrene sine at han ville begi seg av gårde for å kjempe mot heksen. Skal si sønnen vår er modig, tenkte de. Det var trist å skulle forlate foreldrene, men Børre syntes ikke han hadde noe valg.

Men slik:

Børre var rasende. Nå hadde den onde heksen erklært forbud mot sko. Ingen kjøpte sko lenger, og Børre og skomakerfamilien hans kom til å sulte i hjel. Nok er nok, tenkte Børre. Han skulle nok vise heksen hvor skapet skulle stå. Børre tok på seg den gamle ringbrynjen og hengte sverdet i beltet. Så fortalte han foreldrene sine at han ville begi seg av gårde for å kjempe mot heksen. «Skal si du er modig,» sa faren hans. «Enig,» sa moren. Det var trist å skulle forlate foreldrene, men Børre syntes ikke han hadde noe valg.

7 thoughts on “Fokalisering

  1. Dette er en av de tingene jeg synes er utrolig vanskelig! Man skal jammen holde tunga rett i munn for å ikke gjøre en glipp (eller mange flere)!

    Jeg vet ikke om jeg har husket å kommentere før, men vil takke for en veldig fin og informativ blogg! Det er fint å kunne lese noe sånt på norsk til en forandring, ettersom det er mye enklere å forstå eksempler når de er på morsmålet! Dessuten forklarer du veldig godt!

    Lik

    Svar
  2. Er det en regel som må følges uansett? For i min historie hopper jeg litt frem og tilbake, rett og slett fordi jeg selv synes det er kjedelig å bare lese fra en side hele tiden.

    Lik

    Svar
    • Det er helt uproblematisk å hoppe frem og tilbake. Det er haugevis av gode bøker som er skrevet på den måten, og tradisjonen for å gjøre dette, strekker seg i hvert fall så langt tilbake som til Homer. Men hvis du vil flytte fokaliseringen mellom flere forskjellige personer, bør du gjøre det hele veien – og ikke plutselig begynne med det etter å ha fokalisert fortellingen gjennom én og samme person på de hundre første sidene.

      Ellers er det egentlig ingen regler som må følges uansett. Vær kritisk, tenk deg godt om, finn ut hva du vil ta til følge, og hva du vil bryte med. Det er slik nye litterære former og uttrykk oppstår.

      Lik

      Svar
  3. Okei, takk=) Nei jeg bruker vanligvis å ha noen sider på hver person egentlig, litt mindre også, men veldig langt unna hundre.

    Veldig fin blogg forresten=) Følger med hver dag.

    Lik

    Svar
    • Takk for det. Det høres ikke ut til at du har noe problem her. Hvis du har veldig hyppige skifter i fokaliseringen, gir det lett en ganske hektisk stemning i teksten. Men det kan jo godt være det du er ute etter. Og pass på å markere overgangene slik at leseren forstår hva som foregår.

      Lik

      Svar
  4. Det har sine fordeler og bakdeler begge deler, syns jeg, enten man velger å veksle mellom flere synsvinkler, eller holde seg til bare en. Selv foretrekker jeg kanskje siste.🙂

    Lik

    Svar
  5. Jeg vil bare legge inn en kommentar for å takke deg for fine tips til håpefulle forfatterspirer.

    Jeg har fått klarhet i mye av det jeg går og lurer på, spesielt dette med kapittel inndeling i en roman.

    Ha en fin dag!

    Lik

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s