Fantasiløs fantasy

Jeg har ikke ført statistikk, men jeg vil anslå at rundt en tredjedel av de fantasy-manuskriptene jeg vurderer, følger dette mønsteret:

  1. Hovedpersonen (som regel et barn) blir på mystisk vis transportert til en magisk verden.
  2. Her blir hovedpersonen forklart at han eller hun ifølge en gammel spådom skal nedkjempe de onde kreftene som for øyeblikket sitter med makten i denne verdenen. Pussig nok snakker menneskene (og/eller dyrene, dvergene etc.) norsk.
  3. Hovedpersonen kjemper mot ovennevnte krefter, ofte etter å ha gjennomført en reise som opptar store deler av fortellingen.
  4. Hovedpersonen seirer.
  5. Harmonien gjenopprettes i den magiske verdenen.
  6. Hovedpersonen feires som helt.
  7. Hovedpersonen blir transportert tilbake til sin egen verden.

Denne formelen ble (så vidt jeg vet) etablert av C. S. Lewis i Narnia-bøkene og har siden vært umåtelig populær. Jeg skal ikke påstå at det er umulig å skrive gode romaner etter dette mønsteret. Det er det selvfølgelig ikke. Astid Lindgren brukte det med stort hell i både Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio – riktignok med noen små modifikasjoner. Men hvis du vil at manuskriptet ditt skal skille seg ut i de store bunkene som hver uke havner i posten hos norske forlag, kan det være lurt å finne på noe annet.

Hvis du jobber med et fantasy-manuskript som følger mønsteret jeg har beskrevet ovenfor, vil jeg at du skal stille deg to spørsmål:

  1. Er rammefortellingen (punkt 1 og 7) helt nødvendig?
  2. Kan hovedpersonen motiveres til å kjempe mot de onde kreftene på noen annen måte enn ved hjelp av en gammel spådom?

I de aller fleste tilfeller kan rammefortellingen strykes. Det egentlige plottet begynner først etter at hovedpersonen har kommet til verden nummer to, og det avsluttes før vedkommende reiser tilbake til sin egen verden. Når alle de vesentlige delene av handlingen foregår i én verden, trenger du neppe en til. Det er store sjanser for at du ikke oppnår annet enn å følge en forslitt genrekonvensjon ved å operere med to verdener.

Å droppe rammefortellingen har flere fordeler. Du vil for eksempel slippe å måtte koke opp en forklaring på hvordan det har seg at hovedpersonen og menneskene (og/eller dyrene, dvergene etc.) i den andre verdenen snakker samme språk.

Men den største fordelen er nok at det blir lettere å svare «ja» på spørsmål nummer to ovenfor. Jeg mistenker at dette spådoms-tullet er så utbredt fordi fantasy-forfattere sliter med å finne noen annen motivasjon til hovedpersonene sine. I utgangspunktet virker det jo ganske underlig at noen risikerer livet for å redde en verden de ikke har noe forhold til, og forfatteren blir dermed nødt til finne på en like underlig forklaring.

Hvis det er hovedpersonens egen verden som trues av onde makter, unngår du dette problemet. Da gir motivasjonen seg selv. Folk trenger ikke gamle spådommer for å kjempe for sin egen frihet eller trygghet.

Altså.

Ikke slik:

Børre er på ferie hos besteforeldrene sine. På loftet finner han en gammel kiste som han av en eller annen grunn vil gjemme seg i. Idet han lukker kisten, oppdager han at han har havnet i et magisk land. Han blir mottatt av en gjeng norsktalende lemurer som sier han ifølge en gammel spådom skal nedkjempe den onde heksen Lisbeth. Lisbeth har forvist den gamle kongen, tatt makten og innført en rekke idiotiske lover som innbyggerne i det magiske landet liker dårlig. Børre blir utstyrt med magiske våpen og sendt avgårde. Han finner heksen og dreper henne. Den gamle kongen kommer tilbake. De idiotiske lovene blir avskaffet. Børre blir feiret som helt. Han går og legger seg, og da han våkner, er han tilbake i kisten på loftet hos besteforeldrene.

Men slik:

Foreldrene til Børre er skomakere. Det går dårlig med forretningene, for den onde heksen Lisbeth har tatt makten, forvist kongen og innført en rekke idiotiske lover, derav en som forbyr folk å bruke sko. Børre og familien hans sulter. Dette finner jeg meg ikke i, tenker Børre. Han bevæpner seg og drar ut for å finne heksen. Han dreper henne. Kongen kommer tilbake. De idiotiske lovene blir avskaffet. Børre blir feiret som helt. Og foreldrene hans kan selge sko igjen, slik at familien hans slipper å sulte.

15 thoughts on “Fantasiløs fantasy

  1. Jeg synes du stiller for høye krav til forfatteren når du sitter der og lurer på hvorfor folk fra den andre verdenen snakker norsk. Javel? Skal han (forfatteren) finne på sitt eget språk da, som DU ikke greier å forstå noe av?

    For da er jo dèt en enda større grunn til at vedkommende blir refusert, ikkesant? Hva slags språk er det du vil at de skal snakke? Skal boka være halvveis på norsk, og halvveis på et språk du ikke skjønner et kvidder av?

    Jeg vet ikke helt hvor du vil med dette eksemplet. Og joda, jeg skjønner jo at du jobber med dette daglig, og blir litt lei av å se samme fortellermønster stadig vekk, men hadde nå håpet på at du kunne med en bedre forklaring på dette med valg av språk, og lignende.

    Lik

    Svar
    • Det er klart jeg stiller høye krav. Jeg liker god litteratur.

      Når det er sagt, synes jeg ikke dette er noe høyt krav. Å skape et troverdig fiktivt univers er noe av det mest grunnleggende en forfatter må beherske. Hvis det er noe som skurrer, må man finne en forklaring som leseren er villig til å godta. At personer fra helt forskjellige verdener ubesværet kan snakke med hverandre, er noe som kan få mange lesere til å stusse. Dette er ikke unikt for fantasy, man får akkurat samme problem hvis folk fra forskjellige språkområder i den virkelige verden snakker med hverandre uten at det med et ord nevnes hvordan de får det til. Slikt kan gjøre det vanskeligere for leseren å leve seg inn i fortellingen. Ikke nødvendigvis i stor nok grad til at det alene påfører manuskriptet ubotelig skade, men det vil uansett være bedre å løse problemet enn å ignorere det.

      Det finnes selvsagt et uendelig antall løsninger på språkproblemet som oppstår med to-verden-systemer. Å holde seg til én verden er, som jeg skriver i innlegget, en enkel løsning som i mange tilfeller kan fungere (selv om det egentlig bare er en gunstig bieffekt av løsningen på andre og mer alvorlige problemer). Å finne opp et nytt språk er, som du påpeker, en dårlig løsning. Ikke bare vil det oppdiktede språket være uforståelig for leseren, det vil være uforståelig for hovedpersonen også. Men her er det altså et ubegrenset antall løsninger, både gode og dårlige, og det får være opp til den enkelte forfatter å finne på noe som funker.

      Og i tilelle det skulle være noen tvil: Man kan selvfølgelig gjengi på norsk det som sies på andre språk. Dette er en helt vanlig litterær konvensjon, og ingen som har lest en bok før, vil synes det er det minste rart.

      Lik

      Svar
  2. Det er jo, som du nevner i forbifarten, to litt forskjellige problemer her.

    Det ene er dette med to verdener, som jeg nok tror kommer fra Narnia-serien. Jeg tror det i stor grad brukes for å oppnå to ting: På den ene side vil man ha hovedpersoner som leserne (ofte barn/ungdom) kan identifisere seg med, og som kan ha problemer og ting i denne verdenen som leseren kan dele (og som man ofte kan konfrontere og/eller løse, metaforisk eller direkte, i den andre verdenen), men på den annen side vil man skrive fantasy, og ha troll og alver og magi og drit. Den letteste måten å si «Ja takk, begge deler» på er å ha to verdener, og en hovedperson som beveger seg mellom disse.

    Jeg synes denne løsningen er litt gammeldags og lite oppfinnsom. Det som har blitt mer vanlig i moderne fantasy er jo dette som (noe misvisende) kalles «Urban fantasy». Det er igjen to måter å gjøre dette på, enten har man en verden som tilsynelatende er lik vår egen, men som inneholder skjulte fantasy-elementer, og hvor hovedpersonen oppdager disse på en eller annen måte. Fordelen med dette er at man får lov til å gjøre de fleste tingene man kan gjøre med et to-verden-system, uten ulempene med at hovedpersonen ikke har noen interesse i verdenen og dens problemer. Hvis man er ekstra lur, kan man blande problemer fra den åpne delen av verdenen og problemer fra den skjulte.

    Harry Potter er vel det mest kjente eksempelet på dette, selv om det finnes en del andre eksempler, slik som Neil Gaimans Neverwhere, American Gods, og The Anansi Boys, eller Clive Barkers The Great and Secret Show, Imajica, og Weaveworld (som er en slags horror-fantasy-blanding).

    Den andre måten å gjøre urban fantasy på er å ha en verden som ligner på vår egen, men hvor enkelte fantasy-elementer eksisterer åpent, som for eksempel magi, fantasy-skapninger, etc. I dette tilfellet er dette noe folk vet om og kanskje ikke bryr seg så mye om.

    Det andre problemet er dette med spådommer. Det er nok i stor grad det du nevner, at det er vanskelig å finne gode grunner for at hovedpersonen skal bry seg med en verden han ikke kjenner. I tillegg er jo dette litt typisk Campbellsk «Hero’s Journey»-opplegg, hvor en tilsynelatende vanlig person har en viktig rolle å spille, en mentor-person som dukker opp for å fortelle ham om dette, hvorpå han først takker nei, og så blir trukket inn på grunn av hendelser som gjør det vanskelig å vende tilbake til sitt gamle liv, så han setter av gårde på en reise, etc. Jfr. Star Wars.

    Motivasjon er jo ikke bare et problem i fantasy, det er ganske vanlig med slappe og lite oppfinnsomme motivasjoner i de fleste sjangre, det er bare at folk har blitt litt ekstra late i fantasy, siden det er så lettvint å ty til «det er magi!» Jeg mistenker egentlig at dersom forfatteren er lat nok til å gjøre dette, er det sikkert også en del andre problemer med manuset.

    Lik

    Svar
    • Godt poeng at løsningen man finner i urban fantasy (også kalt contemporary fantasy, som muligens er noe mer treffende) også er et alternativ. (I norsk litteratur er forresten Sigbjørn Mostue et godt eksempel.) Men det er ikke noe utpreget moderne fenomen, jeg vil vel si at for eksempel Dracula av Bram Stoker (og de fleste andre vampyrromaner) følger samme mønster. Sånn sett er det eldre enn den typiske Narnia-formelen.

      Og det er absolutt ikke bare i fantasy-genren folk sliter med (eller rett og slett glemmer) å etablere motivasjon hos personene. Jeg synes egentlig ikke situasjonen er bedre i andre genre – men akkurat den formen for fantasy jeg beskriver her, er litt spesiell i og med at den grunnleggende strukturen i plottet gjør det vanskelig å få på plass plausible motiver for protagonistens handlinger.

      Lik

      Svar
      • Ting som ligner litt paa contemporary fantasy har man hatt en stund, ja. Jeg vet ikke om jeg synes Dracula er et veldig godt eksempel, det er mye lettere å se på Dracula som en trussel utenfra (det gammeldagse, overtroiske, fremmede Øst-Europa) som via Harkers handlinger blir trukket til det moderne London, og der opptrer som et ganske typisk horror-monster. Jeg føler ikke at det er så mye parallelle eller skjulte verdener der, det er mest bare ett monster. Horror har jo også mye oftere brukt vår verden som setting.

        Men det er nok en del eldre eksempler. Jeg tenkte i farten på Lewis Carroll, men det kan vel like godt telle som en forløper til Narnia. Wikipedia nevner Charles Williams, som visst også var en Inkling, som «the father of contemporary fantasy», og dette er greier fra 30-tallet.

        Men uansett, jeg føler at dette er et grep som har blitt mer populært i nyere tid. Det er noe sammenheng med konspirasjons-fiksjon her også, og såkalt secret history-fiksjon, og hvis man strekker begrepet så langt, inngår alt fra X-Files til Harry Potter, fra Sions Vises Protokoller til en haug med New Age-greier.

        Lik

      • Hm, nei, det er mulig Dracula ikke er det beste eksempelet, selv om en del andre vampyrbøker (som Twilight) ligger trygt plassert innenfor denne genren. Men man kan jo finne forløpere ganske langt tilbake, for eksempel Apuleius’ Det gylne esel. På hans tid trodde riktignok folk at magi og det der var en realitet, men det finnes det på den annen side nok av gærninger som gjør i dag også.

        Men man skal vel være forsiktig med å trekke dette for langt. Den gamle tradisjonen med fortellinger om reiser til dødsriket (Gilgamesh, Homer, Dante) kan jo sies å være en forløper til bøker av Narnia-typen, men det blir for dumt å kalle det for fantasy.

        Lik

      • Det er vel en viss fare for at jeg avsporer denne diskusjonen enda mer, men jeg vil gjerne driste meg til å formulere en primitiv klassifisering for disse greiene.

        Det virker på meg som om det som definerer det er hva slags kosmologi man har, eller, om den alternative verdenen er en del av den samme kosmologien som den vanlige.

        På den ene side, la oss kalle det Narnia-kosmologi, har vi et skarpt skille mellom vår verden, hvor historien starter, og Narnia. Narnia har sitt eget liv etter dette (det «ekte» Narnia i The Last Battle, også kalt Aslans verden), og sin egen, parallelle kosmologi. Kontakt mellom den vanlige verdenen og Narnia er sjelden eller unik, og skjer stort sett som en del av historien i bøkene.

        På den annen side har vi diverse historier om reiser til dødsriket, som du nevner, skjulte verdener inne i vår egen, og lignende. I disse tilfellene er den alternative verdenen en del av den vanlige kosmologien, for eksempel siden den er livet etter dette, eller fordi den er skjult inni den vanlige verdenen. I dette tilfellet er det mye mer vanlig at det er kontakt mellom de to, selv om hovedpersonens reise ofte er av en annen art en den som er vanlig (Dante reiser til dødsriket uten å være død).

        Dette gjør for eksempel at vi kan skille mellom Narnia og Brødrene Løvehjerte, siden brødrene Løvehjerte dør og kommer til et annet sted, som er en del av samme kosmologi. Mio, min Mio, derimot, er mye mer en Narnia-kosmologi.

        (Narnia kompliseres litt av at det virker som enkelte folk også kommer til Narnia etter at de dør, som i The Last Battle, og hinting til at Aslans verden er dødsrike både for jorden og Narnia, men det er generelt fremstilt som en mye mer separat greie.)

        Så, det var dagens forsøk på en eller annen slags halvferdig sjangerteori.

        Lik

      • Nja. Dette blir jo et system for klassifisering av kosmologier, ikke for klassifisering av litterære genre. Med et slikt system ender man jo nettopp med den typen absurde konklusjoner at Dante må være fantasy. Og dette er vanskelig å unngå. Det er så mange forskjellige typer kriterier som i forskjellige sammenhenger kan være relevante for å klassifisere tekster (hva de handler om, hva slags verden handlingen utspiller seg i, hvordan plottet er strukturert, fortellerstemme, metrikk, hvordan tekstene brukes (høytlesning? stille lesning? fremføring?), hvor lange tekstene er, når tekstene er skrevet, hvem målgruppen er, og så videre, og så videre) at at slike systemer gjerne ender opp med å være helt uinteressante utenfor den spesifikke diskusjonen de er oppstått innenfor. Personlig er jeg tilbøyelig til å avskrive genreteori som en tøysedisiplin.

        Lik

      • Ja, jeg tenkte litt på det som et system for å klassifisere kosmologier, ikke sjangre, faktisk, altså noe som er gyldig på tvers av sjangre (slik at man ikke trenger å konkludere med at Dante er fantasy). Men naar man bruker dette systemet på fantasy, kan man skille Narnia-greier fra ting som ligner mer på contemporary fantasy.

        Jeg er langt på vei enig i at sjangerteori er en tøysedisiplin, i den forstand at det blir fryktelig lite rigid og ganske tilfeldig. Men jeg synes fortsatt den er nyttig som noe man kan bruke for aa sammenligne tekster.

        Du nevner forresten Twilight som et eksempel paa vampyrhistorier i contemporary fantasy-sjangeren, og jeg er vel langt på vei enig, selv om jeg ikke har lest Twilight, siden den virker Grusom.

        Jeg tror kanskje skillet når det gjelder vampyrhistorier kom med Anne Rice. Før dette var vampyrer mye mer monstre av den tradisjonelle horror-sorten, mens med Anne Rice ble de et separat samfunn av vesner skjult i vår verden, noe som er veldig contemporary fantasy-aktig.

        Nuvel, dette har vel blitt trukket langt nok bort fra originaltemaet. Men, interessant diskusjon.

        Lik

      • Forresten, jeg slo kjampt opp Sigbjørn Mostue på Wikipedia, og den første boken hans, Gravbøygen våkner, høres egentlig fra denne beskrivelsen ut som en fryktelig typisk Narnia-greie:

        Boken handler om Espen, en helt vanlig gutt uten venner, som snubler over en annen dimensjon hvor alt man ikke skulle tro fantes var til. Her møter han noen alver som har plukket ut ham til å redde Gammalskauen. Om skogen ble hugget ned ville mange arter dø, mens Gravbøygen, en urgammel fiende av alvene, ville våkne til liv.

        Men det er mulig Wikipedia får det til å høres ut som noe annet enn det det er. Det ville vel neppe være første gang. (Og «Gammalskauen»? Var det virkelig det beste han kunne komme opp med? Selv om jeg skal innrømme at «Gravbøygen» er et ganske bra ord).

        Lik

      • Nei, altså, i Gravbøygen våkner har man et samfunn av nisser (ganske fonøyelige sådanne), alver, nøkker og så videre som lever i vår verden, men som er skjult på magisk vis. Espen får en slik magisk greie som lar ham se og kommunisere med disse skjulte greiene. Men dette at han er utvalgt til å redde verden, er selvsagt Narnia opp ad dage.

        Lik

    • Heh. Veldig festlig. Og jeg skulle ønske folk leste gjennom dette før de begynte på fantasy-trilogiene sine.

      Men så kan man jo heller ikke ta dette altfor bokstavelig. Fantasy er jo en slik genre hvor trikset er å gjøre noe originalt innenfor ganske godt definerte rammer, og bør man egentlig ha med noen i utganspunktet ganske forslitte elementer. Philip Pullmans His Dark Materials-trilogi ville for eksempel ha røket ut på flere av disse punktene. Men så er vel også denne listen skrevet med tanke på folk som i langt mindre grad enn hr. Pullman vet hva de driver med.

      Lik

      Svar
  3. Artig diskusjon!
    Fikk trang til å kommentere, selv om tråden er død for flere år siden.

    Som leser irriterer jeg meg også over alle de klisjépregete fantasy-fortellingene. Det virker på meg som om alt for mange forfattere (og forlag) tror at det er tilstrekkelig å bare dytte inn en rikelig mengde dverger, alver, nisser, hekser, trollmenn, spådommer, og ikke minst håpløst pretensiøse navn som inneholder underlige bokstavkombinasjoner i et slags håp om å virke nyskapende og genuin. For meg er det allikevel ikke konvensjonen som er problemet. Det som irriterer er at forfatteren glemmer den gode fortellingen. Det er når fortellingen er svak, at konvensjonen og klisjeene irriterer som mest.

    Noe av grunnen til at mange forfattere velger å dra oss med til et magisk land, kan kanskje være at det er et grep som funker ganske bra for barn? Unger reiser ofte til magiske steder i sin egen fantasi. De er gjerne prinser og prinsesser, riddere og helter i sine egne fantasiland, som ofte har egne navn og et godt utstyrt figurregister. Vil man aktivisere en unge, er det et godt tips å sette en stor pappeske på hodet og fortelle ungen at der inne kan man reise til et fantasiland hvor ungen er prins og kosedyrene er magiske vesener. – Fort deg nå! De venter på at du skal redde dem fra den skumle dragen. Nei, det er selvfølgelig ikke vanlig kjeks. Det er magisk kjeks som gir deg trolldomskrefter… og så var den timen gått (med sporadiske innslag av etterfylling av magisk kjeks, litt tusj og trolldoms-saft). Når barn leser om andre barn som foretar slike fantasireiser, så virker det som det vekker noe gjenkjennelig i den unge leseren (eller tilhøreren). Som min stesønn så elegant formulerte det når jeg klaget over nok en historie med reise til en verden med alver, dverger og gamle spådommer. «Jammen, det er jo det som må til.»

    Når det gjelder språk, er jeg bare delvis enig i kritikken. Jeg irriteres over at aliens generelt og folk i Star Wars spesielt snakker engelsk som en selvfølge, men jeg synes det er naturlig at folk i Nangiala snakker samme språk som hovedpersonene. Tror ikke det er nødvendig å lage eget språk, men å etablere en sterk forbindelse mellom hovedpersonen og fantasifolket, som gjør det naturlig at de har felles språk. Dracula er for øvrig et godt eksempel på hvordan man kan skrive handling hvor språket er et hinder for hovedpersonen. Johnathan Harker forteller oss at han snakker tysk til de innfødte i Romania og at samtalene bare går sånn passe. Han forteller for eksempel at han mistenker kroverten for å forstå mer enn han gir utrykk for. Et ganske beskrivende eksempel på positive språkvansker er når Johnathan skal reise fra landsbyen (som jeg ikke husker hva het) . Han forteller at folkemengden utenfor vognen snakket et språk han ikke forstod så mye av, men det lille han forstod ville vært urovekkende om han var av den overtroiske typen. Han referer enkelte ord og forteller at han vet at ordrene betyr demon og varulv. Samtalene med Dracula foregår på flytende engelsk og Johnathan skriver at han synes greven snakker bemerkelsesverdig godt engelsk til å bare ha bok-kunnskap om språket. Han forteller også at Dracula selv protesterer på dette og sier at han ikke har språket i sitt hjerte på samme måte som engelskmenn og at han i London garantert vil bli oppfattet som en utlending. På den måten løser Stoker to problem: Hvordan det kan ha seg at Dracula kan kommunisere med en engelskmann, og samtidig gi en plausibel forklaring på at Dracula allikevel ønsker å få en engelsk saksbehandler/jurist til slottet sitt for å hjelpe med papirarbeidet.

    Når det gjelder Dracula, er jeg forresten ikke enig i at boka er en vanlig monsterfortelling, slik det antydes ovenfor. Boka forteller om en hel verden av mystikk og magi rundt Dracula og hans vampyrfrender . Det er ikke uten grunn at Draculas univers ansporer eventyrforfattere hundre år etter at den kom ut. Det ville den neppe gjort om Grev Dracula var et enkeltstående monster, slik for eksempel monsteret til Dr. Frankenstein.

    Apropos fantasy: Jeg liker egentlig ikke det begrepet, fordi jeg mener det er litt misvisende. Å importere ordet fantasy ville for så vidt være greit dersom fantasy var en ny fortellersjanger som ikke hadde noen norsk tradisjon, historie eller navn, men jeg mener at det er feil. Etter min mening er det få faktiske forskjeller mellom det man i dag omtaler som fantasy og det vi tradisjonelt omtaler som eventyr (ja, jeg vet det er en språklig forskjell og noen få konvensjonsforskjeller, men dog).

    Når man ber noen definere fantasy, så ender man stort sett opp med det samme som kan sies om eventyr: Hekser, trollmenn, troll, nisser, alver, dverger, magi, ånder, guder, halvguder spådommer og alt det andre som definerer fantsy-litteraturen, er stort sett hentet fra en eller annen gammel eventyrtradisjon. Om eventyret om Aladdin hadde blitt skrevet i dag, ville historien helt sikkert ha blitt kalt fantasy. Jeg mener det riktige ordet er eventyr.

    For øvrig er det mye man kan lære av tradisjonelle eventyr. For eksempel det totale fravær av omstendelig bakgrunnsinformasjon og forklaring på de underligste fenomener. Men, når man tenker etter; behøver man egentlig å forklare at det finnes Troll, lampeånder og folk som spiser gråstein? Det er jo ganske åpenbart at det er oppspinn, så hvorfor forklare oppspinnet med å fortelle leseren at oppspinnet har et fundament av enda mer oppspinn?

    Lik

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s