Plottkonstruksjon for nybegynnere

Et vanlig problem med manuskripter folk sender inn til forlag, er at de er dørgende kjedelige. Ofte kommer dette av at det ikke er noe plott å spore. Det er ikke nok å ha et hendelsesforløp; hendelsene må være skrudd sammen på en bestemt måte for at fortellingen skal bli spennende.

Grovt forenklet kan man si det er tre elementer som går igjen i de aller fleste plott:

  • En protagonist. Dette er hovedpersonen.
  • Et mål. Dette er det protagonisten forsøker å oppnå.
  • En antagonist. Antagonisten forsøker å hindre protagonisten i å nå målet.

Både lange, kompliserte og korte, enkle fortellinger har dette mønsteret til felles. Noen eksempler:

(P = protagonist, M = mål, A = antagonist)

  • På sporet av den tapte tid
    Marcel (P) vil bli forfatter (M), men Vanen (A) får ham til å kaste bort tiden på fasjonable middagsselskaper isteden.
  • Ringenes herre
    Frodo (P) vil ødelegge ringen (M). Det vil ikke Sauron (A) ha noe av.
  • Mio, min Mio
    Mio (P) søker å nedkjempe Kato (M). Ikke overraskende motsetter Kato (A) seg dette.
  • «Hans og Grete»
    Hans og Grete (P) har lyst til å overleve (M), men heksen (A) synes heller de bør dø.

Og så videre. Ut fra disse eksemplene kan vi gjøre noen observasjoner.

Man kan ha flere enn én protagonist. For eksempel kan man ha to, som i «Hans og Grete». I så fall opptrer de gjerne som en samlet gruppe med ett felles mål. Hvis du vil ha flere personer med forskjellige mål, bør du sørge for at én av personene og dennes mål fremstår som viktigere enn de andre. Du må med andre ord ha klart for deg hva som er hovedplottet, og hva som er sideplott. Ellers blir det bare rot.

Antagonisten behøver ikke være en person. Det kan isteden for eksempel være et abstrakt begrep, som den berømmelige Vanen i På sporet av den tapte tid. Antagonisten kan være hva som helst som kan hindre protagonisten i å nå målet sitt. Hvis protagonisten forsøker å komme seg et sted, kan antagonisten for eksempel være dårlig vær, kupert terreng eller forsinkelser i kollektivtransporten. Men vær forsiktig med å dra dette for langt. En konflikt mellom et menneske og et meteorologisk fenomen er sjelden like interessant som en konflikt mellom to mennesker.

Målet og antagonisten er ofte tett forbundet, gjerne slik at protagonistens mål er å hamle opp med antagonisten. Som i Mio, min Mio. Og selv om denne opphamlingen ikke i seg selv er målet, er det ofte et nødvendig skritt på veien dit. Som i «Hans og Grete».

Protagonistens mål kan selfølgelig være hva som helst, men noen av de vanligste variantene er:

  • Å skaffe seg noe (for eksempel status som forfatter)
  • Å kvitte seg med noe (for eksempel en magisk ring)
  • Å reise et sted (veldig vanlig i fantasy-romaner)
  • Å finne ut hvem som gjorde det (som regel butleren)

Fortellinger slutter gjerne med at protagonisten enten lykkes eller mislykkes i å nå målet sitt. Men man kan også la det være uklart, og da får man en såkalt åpen slutt.

Men hvorfor er alt dette så viktig?

En veldig viktig del av det som skaper spenning når man leser, er at man kan lure på hvordan det vil gå. En forutsetning for dette er at man må ha en viss idé om hva det er.  Derfor må du sørge for tidlig i fortellingen å la leseren forstå hva protagonistens mål er – det er nemlig det som er det.

Deretter må du sørge for at det ikke er for lett for protagonisten å nå målet sitt. Hvis alt går på skinner, vil ikke leseren lure på hvordan det går. Da vil han begynne å kjede seg, legge fra seg boken og finne på noe annet. Det er her antagonisten kommer inn i bildet. Antagonisten er trøbbel. Og det er først når hovedpersonen din kommer ut for trøbbel at leseren blir usikker på hvordan det vil gå.

Det er i og for seg ikke alle fortellinger som har denne strukturen. Noen forfattere klarer å skrive interessante bøker om folk som bare surrer rundt uten mål og mening. Men ikke mange. Hvis du tar utgangspunkt i de tre elementene jeg har nevnt her, bør du ha en brukbar sjanse for å kunne snekre sammen en fengende historie. Lykke til.

Altså.

Ikke slik:

Hans og Grete går tur i skogen. De møter en heks. Heksen snubler og faller i ovnen. Hun brenner opp. Snipp, snapp, snute.

Men slik:

Hans og Grete blir sendt ut i skogen for å dø. Dette liker de dårlig. De vil heller overleve. Mens de leter etter mat, blir de tatt til fange av en heks som vil spise Hans. Men Grete lurer heksen inn i ovnen så hun brenner opp. De to barna stjeler pengene hennes, drar hjem og kjøper masse mat. Snipp, snapp snute.

12 thoughts on “Plottkonstruksjon for nybegynnere

  1. Det finnes forøvrig haugevis av bøker av varierende kvalitet om nettopp dette. Jeg har (desverre) lest alt for mange av dem, og kan derfor driste meg til å anbefale et par. Disse er litt orientert mot film og teater, men nesten alt burde være gyldig for litteratur også.

    Robert McKee – Story

    McKee er manus-fyren som dukker opp som en mindre figur i Adaptation., av Charlie Kaufman. Der blir han gjort litt narr av, men han har egentlig mye fornuftig å si, spesielt om plottkonstruksjon, typer plott, etc. Story er en av de to biblene for filmmanus i Hollywood (den andre er Syd Fields «Screenplay», men den er eldre, mer bombastisk, og ikke på langt nær så god).

    McKee er i hovedsak opptatt av historier som passer for mer kommersielle filmmanus, men gidder i alle fall å ta seg tid til å nevne andre alternativ.

    Lajos Egri – The Art of Dramatic Writing

    Dette er en bok fra tredvetallet, og det synes til en viss grad (mistenkelig mange plotteksempler dreier seg om kvinner som gjør den sjebnessvangre feil å ville dra til New York for å jobbe i teater i stedet for å være hjemme og bli husmor), men det er fortsatt mye nyttig her.

    Egri er veldig fokusert på at man skal forstå psykologien til karakterene, og hvorfor de er som de er, og at deres handlinger, og egentlig hele plottet, skal springe naturlig ut fra dette (og derfor ut fra fortrengte ting som skjedde dem da de var fem år gamle, men Egri var tross alt Freuds samtidige).

    Denne er litt tunglest og langdryg, men det er mye nyttig her, i alle fall som inspirasjon, selv om man ikke velger å følge Egris metode for å konstruere karakterer og plott helt nøyaktig.

    Lik

    Svar
    • McKee har jeg hørt en del bra om, jeg får ta en kikk på boken hans en dag.

      Egri synes jeg høres slitsom ut. Men så er jeg også allergisk mot alt som minner om Freud.

      Er du interessert i disse tingene, kan jeg for øvrig anbefale Greimas. Det jeg skrev i dette innleget, er vel en slags kriminelt grov forenkling av hans aktantmodell: Protagonist tilsvarer subjekt, antagonist tilsvarer opponent, og mål tilsvarer objekt. En grei oppsummering finnes her.

      Lik

      Svar
  2. Jeg synes også Egri blir litt slitsom, jeg begynte å lese TAoDW igjen for omtrent et halvt år siden, og har den fortsatt på nattbordet, omtrent halvlest (det er dog en fire-fem andre bøker der som har lidd samme skjebne, så det er kanskje bare meg). Men jeg tror denne typen «du må vite alle disse detaljene om karakterene og deres oppvekst, motivasjoner, og psykologi»-formalisme er greit å i alle fall være klar over, siden det er fryktelig vanlig (kanskje spesielt i film) å se karakterer som gjør ting uten noen spesiell grunn annet enn at det er praktisk for plottet.

    Men ja, McKee er mye mer leservennlig, Story er en ganske tykk bok, men man leser den lett på et par dager. Den er til og med til tider ganske underholdende.

    Greimas høres interessant ut, er det én spesiell bok som tar for seg dette? Jeg ser han var ganske produktiv generelt.

    Ellers er jeg ofte bittelitt skeptisk til nytten av å lese veldig mye kritisk teori (som det ser ut som Greimas sine greier er) for å lære å gjøre ting. Innen film er dette spesielt merkbart, jeg synes filmteori er veldig interessant, men jeg tror jeg har lært omtrent null om å skrive manus av alt jeg har lest om feministisk filmkritikk, for eksempel (og så blir man i tillegg plaget av Kristeva). Men akkurat dette ser interessant ut.

    Lik

    Svar
    • Jeg fikk aldri studert Greimas så grundig selv mens jeg holdt på med disse akademiske greiene, men jeg bladde litt i boken som i dansk oversettelse heter Strukturel semantik. Jeg mener å huske at aktantmodellen ble behandlet der, men jeg kan huske feil. Det begynner å bli en liten stund siden. Modellen er såpass kjent at man ganske kjapt får den inn i hodet ved å studere narratologi selv om man ikke nødvendigvis leser Greimas’ egne tekster.

      Uansett, dette er slik hardcore-strukturalisme som krever mye konsentrasjon, mye tid og mye bakgrunnskunnskap. Skal du lese Greimas, må du mene alvor. Jeg mente åpenbart ikke i tilstrekkelig grad alvor da jeg forsøkte meg. Og det er jo deskriptivt, ikke normativt. Det er nok til en viss grad nyttig for dem som vil lære å konstruere historier selv, men det finnes helt sikkert andre bøker som bedre utfyller dette formålet. Men interessant er det. Og jeg kan garantere at du ikke vil finne noen referanser til Kristeva hos Greimas.

      Dessuten har mannen verdens kuleste navn. Algirdas Julien Greimas, liksom. Tøffere blir det ikke.

      Lik

      Svar
  3. Meget interessant dette..🙂

    I historien jeg holder på med er vel protagonisten også sin verste antagonist, samt en del omstendigheter som hender henne på veien.

    Har du noen kommentar til det?
    Trenger det å bli kjedelig slik?🙂

    Lik

    Svar
    • Nei, det behøver ikke bli kjedelig. Denne strategien funker kanskje dårlig hvis du vil skrive en ren spenningsroman, men det er det jo heldigvis ikke alle som vil. Det er ganske vanlig at det som hindrer protagonisten i å få til noe, er en egenskap ved ham eller henne selv. Slik er det også i et av eksemplene jeg brukte i dette inlegget. Vanen hos Proust er jo en del av Marcels personlighet – selv om det der nærmest behandles som en slags ondsinnet greie som eksisterer uavhengig av menneskene. (Nå er det en del mennesker som påstår at Proust er kjedelig, men de lyver.)

      Lik

      Svar
  4. Utrolig godt skrevet artikkel! Dette har jeg letet lenge etter! Endelig en god artikkel på NORSK som beskriver i detaljer alt jeg trenger for et godt grunnlagt når jeg skal begynne på en historie:) Vennligst ikke fjern denne artikkelen, for nå har jeg lagt den til som bokmerke:) Takk!!

    Lik

    Svar
  5. Tusen takk for en innholdsrik artikkel. Mye av dette viste jeg fra før men du har oppsummert på en oversiktlig og lettfattelig måte. Jeg kommer til å bruke mange av tipsene dine i mine fremtidige bøker og i planleggingen av dem.

    Lik

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s