Hva heter egentlig «cumin» på norsk?

I det siste har jeg jobbet en del med språkvask og korrektur av kokebøker. Dette er på mange måter en takknemlig jobb, siden jeg får anledning til å kombinere to av mine store interesser – mat og språk – men til tider kan det også være ganske frustrerende. Det finnes så avgjort kokebokforfattere det er en fryd å lese også rent språklig sett (Nigel Slater er en av mine personlige favoritter), men de fleste fører nok kokkekniven med langt stødigere hånd enn pennen.

Noe som er spesielt påfallende, er at mange kokker rett og slett virker usikre på hva en del matvarer heter på norsk. Det er for eksempel ikke uvanlig å se klønete utlegninger som «store hvite bønner» eller anglisismer som «smørbønner» for det som på norsk vitterlig heter «limabønner». Andre ganger har forfatteren rett og slett gitt opp og begynt å bruke det engelske ordet isteden. I boken jeg jobber med for øyeblikket, har forfatteren valgt denne løsningen med et ord som ofte skaper hodebry langt utenfor kokkenes rekker, nemlig det engelske «cumin».

For hva heter egentlig dette krydderet på norsk? Jeg har selv sett så mange varianter – «spisskummen», «spisskum» og «kummen» er vel de vanligste – at jeg har blitt usikker på hva som er riktig norsk, og jeg er åpenbart ikke alene. Dette er heldigvis en form for forvirring det er enkelt å få klarhet i. Alt man trenger, er et knippe ordbøker. Så:

  • Spisskum er korrekt norsk. Både Tanums store rettskrivningsordbok og Bokmålsordboka har denne formen som oppslagsord.
  • Spisskummen er også et norsk ord for samme krydder, men denne formen finner jeg bare i Riksmålsordboken. Den må vel dermed regnes som foreldet – hvis man da ikke tvert imot vil si at den har fått en renessanse de siste årene.
  • Et litt glemt, men like fullt korrekt norsk navn på dette krydderet er spisskarve. Spisskarve er faktisk den formen som står oppført i flest av ordbøkene jeg har sjekket: Tanums store rettskrivningsordbok, Bokmålsordboka, Norsk ordbok og Riksmålsordboken. Jeg vil gjerne slå et slag for denne formen; mye av forvirringen ville nok ha vært unngått hvis den fremdeles hadde vært i bruk.
  • Kummen er et foreldet norsk navn på karve – som er en nær slektning av spisskarven, men som har en ganske annen smak. På dansk heter karve fremdeles «kommen».
  • Kummin er ikke et norsk ord. Det er svensk og betyr karve.

For å oppsummere: Den som vil holde seg til moderne, offisiell rettskrivning, må bruke formene spisskarve eller spisskum. For de frilynte går også spisskummen greit. Kummen og kummin er helt på jordet.

 

Replikkstrek

En leser har (for en god stund siden, beklager)  sendt inn et spørsmål:

Hvilken versjon er riktig, nummer 1 eller 2?

  1. – Jeg har aldri vært på den brygga, sa han. Jeg var dessuten i Gøteborg den aktuelle dagen.
  2. – Jeg har aldri vært på den brygga, sa han. – Jeg var dessuten i Gøteborg den aktuelle dagen.

Den andre versjonen er riktig. Replikkstreker fungerer omtrent som anførselstegn hvor det avsluttende tegnet sløyfes. Når det kommer et innskudd midt i en replikk – som regel en såkalt anførende setning («sa han», «spurte hun», etc.) – må man sette inn en ny replikkstrek for å markere at replikken begynner igjen, på samme måte som man ville ha satt inn et nytt sett med anførselstegn:

«Jeg har aldri vært på den brygga,» sa han. «Jeg var dessuten i Gøteborg den aktuelle dagen.»

Hvis man sløyfer den andre replikkstreken eller det andre paret med anførselstegn, vil det bli fortelleren, altså den samme personen som sier «sa han», som hevder å ha vært i Gøteborg, og betydningen blir altså noe slikt som «Bertil sa at han aldri hadde vært på den brygga. Forresten var jeg selv, kjære leser, i Gøteborg den dagen Bertil nevner.»

Oppdatering: En kollega har i kommentarfeltet – til min store forskrekkelse – gjort meg oppmerksom på at man ifølge offisielle rettskrivningsregler kan sløyfe den andre replikkstreken. Om man dermed oppnår noe annet enn å forvirre leseren, er selvfølgelig et annet spørsmål. Så selv om det er tillatt, vil jeg ikke anbefale noen å utelate den andre streken.

Kultne verb

En leser har sendt meg et spørsmål, eller snarere tre spørsmål, eller kanskje anmodninger:

Kan du overbevise diverse nålevende skribenter (jeg nekter å bruke ordet «forfattere» om sånne som ikke gjør dette automatisk) om at det ikke heter «jeg hang jakka», men «jeg hengte jakka sånn at den hang der»?

Kan du også ta ta de samme skribentene for bruk av «bøtta lakk» og «jeg latet som»?

Aller først en liten slengbemerkning: Hvis man skulle ta forfattertittelen fra alle som ikke er helt stødige i rettskrvning og grammatikk, ville det ikke bli mange forfattere igjen. Forfattere flest skriver ikke utpreget korrekt, de har bare et kobbel av redaktører, språkvaskere og korrrekturlesere som hjelper dem.

Men over til spørsmålene.

1. Hengte/hang

Å henge er et eksempel på et såkalt parverb. Parverb er par av verb som er identiske i infinitiv og har nært beslektet betydning, men som bøyes forskjellig i preteritum avhengig av om det brukes transitivt (altså med objekt) eller intransitivt (uten objekt). Altså for eksempel:

Henge:
Transitivt: Han hengte fra seg jakka.
Intransitivt: Jakka hang på knaggen.

Slenge:
Transitivt: Han slengte fra seg jakka.
Intransitivt: Jakka hang og slang.

Det som er felles for disse verbene, og som altså er regelen man må lære seg for å kunne bøye dem alle korrekt, er som følger:

  • Det transitive verbet bøyes svakt og får altså regelmessige bøyningsendelser som -te og -et: hengte, slengte, knekket, skvettet.
  • Det intransitive verbet bøyes sterkt, altså uregelmessig: hang, slang, knakk, skvatt (som i «søla skvatt»).

(Ok, så er det ikke fullt så enkelt; for eksempel er strekke og rekke litt ekstra kultne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slått opp disse ordene, og jeg har neppe gjort det for siste gang ennå.)

2. lakk/lekket

Så vidt jeg kan forstå, er «bøtta lakk» helt korrekt norsk. Å lekke har riktignok to forskjellige betydninger, nemlig a) å være utett (bøtta lekker) og b) å sive ut (det lekker vann fra bøtta), men i henhold til offisiell rettskrivning er både lakk og lekket godtatt i begge betydninger. I Norsk ordbok, hvor kun moderate bokmålsformer og riksmålsformer er oppført, og som altså er mer tradisjonsbunden enn den språkrådsgodkjente Bokmålsordboka, står det derimot at det bare er i betydningen «være utett» det kan bøyes lakk. (I Riksmålsordboken er alt greit: lekket, lekte, lakk og lak kan alle brukes i begge betydninger.)

Konklusjonen blir at jeg ikke ta noen for å skrive «bøtta lakk».

3. Lot/latet

Det finnes to verb som i infinitiv heter å late: det refleksive å late seg, og det ikke-refleksive verbet som betyr å foregi, å fremstå etc. (å late som, å late til). Disse verbene bøyes ulikt.

  • Å late seg, later seg, latet seg, har latet seg
  • Å late som, later som, lot som, har latt som

Det er altså korrekt at «jeg latet som» er feil. Så ikke skriv det.

Hvis det er flere som lurer på ting de tror jeg vet svaret på, er det for øvrig bare å spørre i vei.

Jakte

La gå at det er dårlige tider for Dagbladet. Men en ordbok på deling kan de vel ta seg råd til?

La gå at det er dårlige tider for Dagbladet. Men en ordbok på deling kan de vel ta seg råd til?

Øyensynlig er alle landets journalister i løpet av de siste par årene blitt rammet av en kollektiv psykose som har fått dem til å tro at man kan sløyfe preposisjonen mellom verbet jakte og dets objekt.

Det kan man ikke. Så vennligst hold opp.

Enig i

I hyllen over skrivebordet mitt står det tre norske utgaver av Bibelen: den nye oversettelsen fra 2011, 1930-utgaven og en god og gammel en med frakturskrift og gullsnitt og arkaismer. Jeg er mest glad  i den sistnevnte, men det hender jeg har behov for å sjekke hvordan et vers lyder i mer samtidig språkdrakt. Så som i dag. På vei til et annet vers bladde jeg forbi Apostlenes gjerninger 8, 1 i 2011-Bibelen. Nå – jeg skulle bla forbi, men lenger kom jeg ikke, for blikket festet seg her ved en vederstyggelighet jeg ikke kunne la passere ubemerket.

Den gode, gamle.

Den gode, gamle.

Første setning i Apostlenes gjerninger 8, 1 lyder i 2011-oversettelsen slik:

Saulus var enig i drapet på Stefanus.

De av oss som behersker norsk, vet at man ikke kan være enig i en handling. Enig er noe man er i påstander.

Heldigvis er situasjonen bedre i de eldre oversettelsene. I 1930-utgaven lyder verset:

Og Saulus samtykte i mordet på ham.

I den gode, gamle er det bare ortografien som skiller seg fra dette:

Og Saulus samtykkede i Mordet paa ham.

Man har formodentlig ment at å samtykke i klinger for gammelmodig, og kommet til at det heller bør hete å være enig i. I mange sammenhenger kan dette sikkert være helt riktig. Men ordene kan ikke uten videre brukes om hverandre, for de betyr ikke helt det samme. Eller snarere er det slik at å samtykke i har flere betydninger enn å være enig. Å være enig innebærer at man man deler en oppfatning – man kan være enig i en påstand eller enig med vedkommende som fremsetter påstanden. Å si at man er enig i en hendelse, gir ingen mening.

Med samtykke er det annerledes, for uttrykket å samtykke i kan også bety «å gi sin tilslutning til», og det kan utmerket godt brukes om handlinger, hendelser og andre faktiske forhold. At noen samtykker i et mord, betyr at de mener det var riktig å begå mordet. At noen er enig i et mord, betyr derimot ingen verdens ting – ut over at Bibelselskapet bør skaffe seg bedre korrekturlesere.

Et par ord om hvorfor man skal gidde å lære seg kommareglene

Ok, jeg skal prøve å børste støvet av denne bloggen. Børst, børst.

Som det fremgår av tittelen, har jeg tenkt å si et par ord om hvorfor man bør lære seg kommareglene. Men aller først får jeg vel forklare hvorfor støvet har fått lov å legge seg i så tykke lag her. (Hvis du nå er blitt så oppsatt på å få høre om kommareglene at du ikke har tålmodighet til å lese om støv, er det bare å bla nedover. Du har min fulle forståelse. Kommaregler er spennende greier.)

I den perioden da jeg oppdaterte denne bloggen jevnlig, hadde jeg hele tiden tilgang på nytt råmateriale i form av de hundrevis av manuskriptene håpefulle forfatterspirer årlig sendte inn til forlaget jeg var konsulent for. Jepp, det var hundrevis. Og jeg leste i hvert fall deler av alle sammen. Av alle disse manuskriptene var rundt regnet nitti prosent intet annet enn – om jeg nå kan tillate meg å være brutalt ærlig, og det kan jeg – søppel. En viss underholdningsverdi har det selvfølgelig å se hvor ubehjelpelig folk kan skrive og allikevel nære forfatterambisjoner, men i lengden blir det bare deprimerende. Jeg så meg nødt til å kutte ut manusvurderingen.

Dette er en av bøkene jeg har oversatt. Den bør du komme deg i butikken og kjøpe eller på biblioteket og låne, for den er innmari bra.

Dette er en av bøkene jeg har oversatt. Den bør du komme deg i butikken og kjøpe eller på biblioteket og låne, for den er uforskammet god.

For et par år siden begynte jeg isteden å oversette, og det har jeg holdt på med siden. Oversetteryrket har enormt mange fordeler fremfor manuskonsulentyrket, så som at det er anstendig betalt, og at man slipper å bruke tiden på å lese masse drit. Den eneste ulempen er vel at det blir mindre råmateriale til å lære forfatterspirer å unngå å dumme seg ut. Men det får de bare tåle.

Siden jeg altså er gått hen og blitt oversetter (i tillegg til at jeg leser masse korrektur), kommer det sikkert til å bli mindre prat om fortellerteknikk og mer om språk her fremover.

Så altså: Over til kommareglene.

Det finnes mange gode grunner til at man bør beherske kommareglene. Den mest åpenbare er kanskje at man da slipper å bli tatt for et drog som ikke har giddet å lære seg dem, eller et mehe som ikke har fått det til. Og det er jo en utmerket grunn, men en det vel ikke er så mye mer å si om.

Den beste grunnen til å lære seg kommareglene er at man uten å kunne dem rett og slett ikke har kontroll over hva det man skriver, betyr.

Alle som har gått på en norsk barneskole, har (innbiller jeg meg) hørt historien om kongen som ville avlyse en henrettelse, men som unnlot å kommatere beskjeden han sendte til bøddelen:

Heng ham ikke vent til jeg kommer.

… hvorpå bøddelen klødde seg litt i hodet, tippet at det kongen mente å skrive, var «Heng ham, ikke vent til jeg kommer», og henrettet den stakkars mannen.

Dette er jo en nydelig historie spekket med forviklinger, vold og spenning, men jeg vet ærlig talt ikke om den er så veldig godt egnet til å illustrere viktigheten av å kunne kommareglene. Problemet er at de aller fleste rent intuitivt forstår forskjellen på «Heng ham ikke, vent til jeg kommer» og «Heng ham, ikke vent til jeg kommer», og dermed tenker de at læreren er en dust, og at de ikke trenger å lære seg noen teite regler for å kunne skrive korrekt. Det tenkte i hvert fall jeg da jeg var en obsternasig tiåring.

Det hadde kanskje vært mer pedagogisk å bruke et eksempel hvor de fleste ikke like intuitivt fatter kommaets funksjon, som dette:

Kongen lot henrette alle som felte kaniner uten gyldig fellingstillatelse, og spiste dem.

Her står det ikke, som enkelte kanskje vil tro, at kongen henrettet dem som felte og spiste kaniner. Det det står, er at kongen henrettet og spiste dem som felte kaniner.

Hvorfor er det slik? Jo, nå skal du høre.

Kommaer brukes til mye rart, men i norsk er kommaets viktigste funksjon å markere grensene mellom setninger i en periode. Kommaene viser hva som hører sammen med hva. Man kan sammenligne slike kommaer med parentesene i et regnestykke. På samme måte som det er forskjell på 3 + (2 x 4) og (3 + 2) x 4, er det  forskjell på «Heng ham, ikke vent til jeg kommer» og «Heng ham ikke, vent til jeg kommer». Parentesene viser hva 2-tallet hører sammen med, mens kommaet viser hvor nektelsen ikke hører hjemme.

Grunnen til at kongens beskjed må utstyres med komma, er nemlig at den består av to helsetninger. Og i slike tilfeller må man alltid ha et komma som viser hvor skillet mellom setningene går, altså om det er snakk om

(heng ham ikke) + (vent til jeg kommer)

eller

(heng ham) + (ikke vent til jeg kommer).

En av kommareglene i norsk er altså at det skal settes komma mellom to sideordnede helsetninger (det eneste unntaket er korte og tett sammenknyttede imperativsetninger, som i «løp og kjøp» eller «drit og dra»). En annen regel er at innskutte leddsetninger må avsluttes med komma. Det er denne regelen som gjør at «alle som felte kaniner uten fellingstillatelse» må tolkes som en avsluttet enhet inne i helsetningen. Kommaet fungerer altså omtrent som parentes-slutt-tegnet i et regnestykke:

Kongen lot henrette (alle som felte kaniner uten gyldig fellingstillatelse), og spiste dem.

Stryker man derimot kommaet, avsluttes ikke leddsetningen før man kommer til punktumet, og dermed vil den inkludere «og spiste dem»:

Kongen lot henrette (alle som felte kaniner uten gyldig fellingstillatelse og spiste dem).

Denne typen kommafeil kryr det av i norske bøker, så det kan jo være på sin plass å avslutte med et eksempel hentet fra den virkelige verden, nærmere bestemt fra Ika Kaminkas oversettelse av 3. bok av Haruki Murakamis 1Q84. Og bare så det er sagt: Kaminkas oversettelse av både denne og de to første bøkene er fortreffelig (selv om korrekturlesningen er en skam), og det er ikke meningen å rakke ned på hennes arbeid. Men det kan jo være verd å merke seg at selv blant landets fremste språkkunstnere er det mange som kommaterer tekstene sine mer eller mindre vilkårlig. Nuvel, her er eksempelet:

Nå og da kom det en pleier og barberte ham med en barbermaskin, og med en liten, butt saks klippet hun det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham og trimmet øyenbrynene.

Den observante leser har kanskje merket seg at vi her har å gjøre med to helsetninger som er forbundet med konjunksjonen og og forskriftsmessig adskilt med komma (etter «barbermaskin»). Det er den andre helsetningen som er interessant her, for den inneholder en leddsetning («håret som …»). Det kommer aldri noe komma og avslutter denne leddsetningen, og dermed fortsetter den helt til den støter på et punktum. Med andre ord lyder leddsetningen «det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham og trimmet øyenbrynene.» Altså er grupperingen slik:

[M]ed en liten, butt saks klippet hun (det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham og trimmet øyenbrynene).

Her står det altså med rene ord at det ikke er pleieren, men håret som vokser ut av nesen og ørene, som trimmer mannens øyenbryn. Vel er Murakamis bøker fulle av småabsurde tildragelser, men dette er nok over grensen også for ham, og selv om jeg ikke har noen mulighet til å kontrollere originalteksten, er jeg ganske overbevist om at setningen skulle ha sett slik ut:

[M]ed en liten, butt saks klippet hun det hvite håret som vokste ut av nesa og ørene på ham, og trimmet øyenbrynene.

Nå kan man selvfølgelig innvende at alle uansett skjønner hva som menes, og det er vel i mange tilfeller i og for seg riktig. Men ikke i alle tilfeller. Og det er ingen skam å sette seg høyere mål enn at folk skal skjønne sånn cirka hva man prøver å uttrykke.

En underlig trang

Nylig vurderte jeg en roman hvor en scene godt illustrerer en klassisk feil mange forfattere ynder å begå:

Romanens hovedperson befinner seg på et kontor. Det er ikke sitt eget kontor hun er på, men hun har tillatelse og en god grunn til å være der. Idet hun hører lyder utenfor døren, gjemmer hun seg under en sofa.

Denne handlingen virker ganske uforståelig. Hva i all verden har protagonisten under sofaen å gjøre? Hvem er det hun gjemmer seg for? Ingenting tyder på at hun har noe å frykte i denne situasjonen – før døren går opp og lydene viser seg å stamme fra ondsinnede antagonister.

I denne scenen handler hovedpersonen på bakgrunn av noe hun ikke vet, informasjon som bare forfatteren har tilgang til. Dette gjør at handlingen fremstår som lite plausibel, og for leseren blir det dermed vanskelig å leve seg inn teksten. Det oppstår et illusjonsbrudd idet noe utspiller seg som bare kan utspille seg i en fiksjonstekst; i den virkelige verden anspores ikke mennesker til handling av informasjon bare forfatteren sitter inne med.

Hva får så en forfatter til å la protagonisten handle på denne måten? Svaret er nesten alltid det samme: Det er beleilig. Ikke nødvendigvis beleilig for protagonisten, men beleilig for forfatteren og for plottet.

I ovennevnte scene ligger altså hovedpersonen under en sofa, og romanens skurker kommer inn i rommet. Der setter de  i gang med å diskutere sine onde hensikter og å smi sine ditto renker. Siden hovedpersonen ligger under sofaen, kan både hun og leseren uforstyrret høre hele samtalen, og dermed får de begge informasjon de trenger. Hadde hun bare stått der midt på gulvet, ville skurkene mest sannsynlig ha vridd halsen om på henne, og så hadde romanen vært slutt.

Jeg har tidligere forklart hvor viktig det er å utstyre protagonisten med et motiv for å nå det overordnede målet, og å gi leseren innsikt i dette motivet. Og det er viktig, men det er ikke nok. Alle handlinger – små som store – må virke plausible, eller enda bedre: nødvendige. Som forfatter kan du ikke tillate deg et eneste øyeblikk å glemme Aristoteles’ gamle maksime om at handlingen må drives frem av nødvendighet og sannsynlighet. Og vi snakker altså ikke om nødvendighet som bunner i forfatterens bekvemmelighetshensyn, men om det som tvinges frem av det fiktive universet og personene som befolker det.

Forfatteren jeg her har brukt som eksempel, gjorde ikke noe forsøk på å bortforklare eller skjule det absurde i hovedpersonens adferd. Kanskje reflekterte hun slett ikke over problemet, og kanskje tenkte hun at ingen ville legge merke til det hvis hun bare lot som ingenting. Formelaktige bortforklaringer er dog utbredt, og det er en del standardfraser som bør utløse øredøvende varselklokker dersom du finner dem i manuskriptet ditt.

Tar du deg i å ha skevet noe slikt som «Hannibal følte en underlig trang til å følge etter den gråhårede mannen», har du mest sannsynlig et alvorlig problem. Du vet kanskje at den gråhårede mannen snart skal vise seg å være Hannibals antatt avdøde og dypt savnede far i forkledning, men det vet ikke Hannibal. Henvisninger til underlige tranger, uforklarlige behov og desslike er en veldig vanlig form for bortforklaring av umotiverte handlinger – og det er så tynt at det vel knapt engang kan kalles bortforklaring. Fraser som «hun hørte seg selv si …», «hun så armen sin gripe tak i …» og «maktesløs fulgte hun etter dit bena bar henne» er også tegn på at du bør tenke bedre igjennom hvorfor personene gjør som de gjør.

(Til slutt, for ordens skyld: Romanen jeg har brukt som eksempel her, er (utrolig nok, får man si) utgitt på et utenlansk forlag. Jeg gjengir ingenlunde innholdet i upubliserte manuskripter her på bloggen.)

Altså.

Ikke slik:

Lucy følte en underlig, uforklarlig, ja rent ut ubegripelig – men akk! så uimotståelig – dragning mot klesskapet.

Men slik:

Lucy lekte gjemsel med søsknene sine, så hun gikk og gjemte seg i klesskapet.