Utlendinger

For tiden vasker jeg en oversettelse av en roman hvor en av personene kommer fra et annet land enn de andre personene, og hvor forfatteren har begått en klassisk tabbe det er betimelig å advare mot.

Utlendinger i romanmanuskripter – og altfor ofte i utgitte romaner – har en helt særegen måte å snakke på. De har gjerne lært seg en del av språket i sitt nye land, men ikke alle ordene. Dermed fletter de iblant inn noen ord på morsmålet sitt. Dette er i og for seg ikke så oppsiksvekkende – det som skiller manuskript-utlendingen fra andre utlendinger, er at vedkommende synes å ha lært seg alle ordene i det nye språket bortsett fra de aller vanligste eller de som ligner mest på tilsvarende ord i personens morsmål.

Grunnen til at manus-utlendingen har så store problemer med å lære seg enkle ord som «ja», «hei» og «øl», er selvfølgelig at dette er de eneste ordene forfatteren kan på det aktuelle fremmedspråket. Utlendingen din fremstår ikke som mer utenlandsk hvis du lar ham si «birra», «cerveza» eller «pivo» med jevne mellomrom, han virker bare mer oppdiktet.

Så. Er det bedre å flette inn mer obskure ord fra utlendingens morsmål? Vel, det er i hvert fall litt mer realistisk. Man skal gjerne ha bodd en stund i et land før man lærer seg hva feiebrett, teltstang og varmfront heter på de innfødtes språk. Men som regel vil man jo heller omformulere, forklare eller mime enn bare å buse ut med et ord på et språk ens tilhørere ikke forstår. Og hvis du lar utlendingen din gjøre det sistnevnte, vil heller ikke leserne dine forstå hva han sier.

Hvis du absolutt vil la utlendingen din uttale ord på morsmålet sitt, har jeg to råd.

Det første rådet er å bruke noen bannord eller andre spontane uttrykk for forbauselse eller harme. Det er i slike sammenhenger man lettest tyr til morsmålet selv om man befinner seg blant folk som ikke forstår det. Og slike utrop kan som regel ganske enkelt tolkes ut fra konteksten.

Det andre rådet er å bruke et språk du faktisk kan. En utlending som ikke har klart å lære seg ord som «ja» og «takk», men som ellers snakker utmerket norsk, virker underlig nok. Hvis det i tillegg er tydelig at denne utlendingen ikke behersker sitt eget morsmål, fremstår ikke bare han, men også forfatteren og forlaget, som komplette idioter. (I romanen jeg holder på å vaske nå, er det en italiener som bruker haugevis av ord som ikke finnes, og i tillegg bøyer dem feil. Det tar seg svært dårlig ut.)

Altså.

Ikke slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Por favore,» sa han, «en kopp café.»

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«No grazie.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Faen balle!» skrek Giovanni.

Men slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Jeg vil gjerne ha en kopp kaffe,» sa han.

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«Nei takk.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Porca madonna!» skrek Giovanni.

Entall og flertall

De falt ned fra stupet og slo hodene til blods.

Ikke slik.

Når man omtaler noe flere personer har én hver av, bruker man i norsk entallsformen av ordet. Bruker du flertallsformen, som for eksempel i «Per og Børre malte husene sine», impliserer du at de har minst to hver. Det er veldig populært å gjøre dette feil, noe som formodentlig (og i likhet med alt annet) skyldes påvirkning fra engelsk.

Altså:

Ikke slik:

De falt ned fra stupet og slo hodene til blods.

Men slik:

De falt ned fra stupet og slo hodet til blods.

Komma etter innledende leddsetning

Til vedkommende som har funnet frem hit ved å søke på frasen «hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt»: Her skulle det ha stått komma etter «antatt».

Kommaregelen som er brutt her, kan formuleres slik:

Når en helsetning innledes av en leddsetning, skal leddsetningen avsluttes med komma.

Dette er en enkel og grei regel, men hvis du ikke husker hva en leddsetning er, har du ikke mye nytte av den. Så her kommer litt oppfriskning.

(En liten advarsel: Jeg er ikke lingvist, så de definisjonene jeg slenger ut her, holder neppe vitenskapelig standard. Men jeg tror de bør duge til praktiske formål, i det minste hvis det praktiske formålet er å finne ut om man skal sette komma eller ikke.)

Det finnes to hovedtyper av setninger:

  • Helsetninger: setninger som kan stå alene
  • Leddsetninger: setninger som ikke kan stå alene, men må fungere som ledd i en helsetning

Setningen «Hannibal var snill», for eksempel, gir mening helt på egen hånd, så dette er en helsetning. I setningen «Da Hannibal var snill», er det derimot åpenbart at noe mangler. Hva skjedde da Hannibal var snill? Her må man føye til noe for at setningen skal gi mening, slik at man for eksempel får: «Da Hannibal var snill, invaderte han aldri Romerriket.» Altså er «Da Hannibal var snill» en leddsetning – og den avsluttes, som du ser, med komma.

Sånn, da har du lært å skille leddsetninger fra helsetninger. Nå gjenstår bare å kunne skille det som overhodet er en setning, fra det som ikke er det.

En setning er et stykke språk som inneholder både subjekt og finitt verbal.

Subjektet er det setningsleddet som utfører handlingen (eller lignende) som verbalet beskriver.

For eksempel (fet skrift = subjekt, kursiv = verbal):

  • Hannibal raste.
  • Jeg er flink.
  • Mannen døde.
  • Den gamle damen falt.

Et finitt verbal står (i norsk) alltid i presens (går), preteritum (gikk) eller imperativ (gå!). Andre former av verbet kan ikke danne finitt verbal. Altså har man ingen setning hvis det eneste verbet er for eksempel gjort eller gjøre.

(Hvis verbet står i imperativ, er subjektet underforstått. Derfor regnes for eksempel «Drit og dra!» og «Kom hit!» som setninger selv om de ikke inneholder noe eksplisitt subjekt.)

Ok, det skal være alt du trenger å vite. Men vi tar et par eksempler for å banke det inn:

Da Hannibal våknet, hørte han elefantene.

Frasen «Da Hannibal våknet» inneholder subjekt (Hannibal) og finitt verbal (våknet), men den kan ikke stå alene, altså er dette en leddsetning. Siden leddsetningen innleder en helsetning, avsluttes den med komma.

Etter lyden å dømme var det et digert beist som kom luskende.

Mange vil her sette komma etter «dømme», men det er feil. «Etter lyden å dømme» inneholder ikke noe annet verb enn «å dømme», som er en infinitiv og derfor ikke et finitt verb. Følgelig kan denne frasen ikke være noen setning, og den skal ikke avsluttes med komma.

Altså.

Ikke slik:

Hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt.

Men slik:

Hvis ditt manus blir antatt, blir du oppringt.

(Nei, manuset ditt blir ikke refusert på grunn av noen kommafeil. Men som jeg tidligere har forklart, er det lurt å gjøre det riktig allikevel.)

Anførende setninger

Det er en populær oppfatning at man bør variere ordvalget når man skriver, og i det store og hele er dette en oppfatning jeg slutter meg til. Hvis du bruker samme ord og uttrykk for ofte, vil det virke påfallende. Hvis du vil at det skal virke påfallende, er det selvsagt greit. Men ellers bør du passe deg.

Jo mer spesielt et ord er, desto viktigere blir det ikke å gjenta det for ofte. Språkets aller vanligste ord, som «i», «er», «jeg» og så videre, kan du bruke så ofte du orker uten at noen vil stusse. Men selv ganske alminnelige ord som «løpe» eller «stor» vil stikke seg ut hvis du bruker dem flere ganger i samme setning. Veldig sære uttrykk som «vekk som en sviske» eller «tørst som et bybud» bør du være forsiktig med å bruke mer enn én gang i en tekst, selv i en tykk roman.

Men dette skal ikke handle om hvor viktig det er å variere ordbruken – det skal tvert imot handle om hvor viktig det i en bestemt sammenheng er å unngå det. Den sammenhengen er anførende setninger, altså de små «sa Geir», «hvisket hun» og lignende som gjerne følger replikker. Disse uttrykkene fungerer på motsatt måte av teksten for øvrig: Her vil det virke påfallende hvis du ikke gjentar de samme ordene (som regler forskjellige former av verbet å si) ofte.

Anførende setninger skal normalt ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. De skal bare gi leseren informasjon om hvem som sier hva, slik at dialogen blir lett å følge. Hvis du holder deg til de vanligste formene – som «sa han» – vil leseren nærmest ubevisst oppfatte denne informasjonen. Det er slik det skal være. Men mange forfatterspirer anstrenger seg til det ytterste for å variere språket også i anførende setninger og strør om seg med sære ordvalg som «utbasunerte han», «resonnerte hun» og «gjettet jeg».

Det er to problemer med dette. For det første virker det forstyrrende. Rare ord og uttrykk vil i denne sammenhengen stjele oppmerksomhet fra selve replikkene, som jo er det viktigste i de fleste dialoger. Flyten i lesningen blir ødelagt.

For det andre kan du risikere at leseren opplever å bli behandlet som idiot, og det er noe du for enhver pris vil unngå. Ingen liker å bli behandlet som idiot. De aller fleste lesere forstår at replikken «Jeg skal faen meg mose trynet på deg» er en trussel. Du trenger ikke føye til «truet hun». Hvis du stadig vekk føler behov for å bruke forklarende ord i anførende setninger, kan det bety at du må jobbe mer med replikkene. Hvis du er redd leserne dine ikke skal forstå at et utsagn er en fornærmelse, bør du skrive om replikken slik at dens fornærmende kraft blir tydelig – ikke føye til «fornærmet han henne».

Jeg mener selvsagt ikke at du utelukkende skal holde deg til verbet å si. Noen ganger er det nødvendig å bruke et annet verb for å få frem hvordan noe sies, for eksempel hvis noen hvisker. Et og annet «skrek», «ropte» eller «hylte» kan være helt på sin plass, men ikke overdriv – et utropstegn uttrykker jo sånn omtrent det samme. Det er først og fremst verb som angir hva slags talehandling (løgn, påstand, resonnement etc.) en replikk er, du skal passe deg for. «Spurte» og «svarte» er greit, men det fungerer helt fint med «sa» også når en replikk er et spørsmål eller et svar.

Overdreven bruk av adverb bør du også unngå i denne sammenhengen (og mange andre). Ikke skriv «sa han nølende» med mindre det er helt umulig å få frem nølingen i selve replikken. Og det er det neppe. Virker det umulig, betyr det bare at du må jobbe hardere.

Ofte kan du også droppe de anførende uttrykkene. Særlig i kjappe replikkvekslinger med korte utsagn mellom to personer kan de virke forstyrrende. Da er det gjerne best å utstyre de to første replikkene med informasjon om hvem som snakker, og så stole på at leseren klarer å plassere annenhver setning hos de to personene i resten av samtalen. Er det en lang ordveksling det er snakk om, bør du iblant legge inn eksplisitt informasjon om hvem som snakker, ellers er det lett å miste oversikten. Hvis de to personene som snakker sammen, ordlegger seg veldig forskjellig (noe som uansett er en god idé, de fremstår gjerne mer levende da), blir behovet for anførende setninger mindre – da vil det jo gjerne fremgå av selve replikken hvem som snakker.

Altså.

Ikke slik:

«Øy!» henvendte Gunnar seg til Hannibal.

«Hæ?» svarte Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?» truet Gunnar.

«Ikke faen,» avslo Hannibal. «Det er det du som skal ha,» la han til.

«Mye du klarer å banke meg,» fnøs Gunnar avfeiende. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet,» instruerte han.

«Nei!» ropte Hannibal.

«Jo!» skrek Gunnar.

«Nei!» utbasunerte Hannibal.

«Jo!» fastfoldt Gunnar.

Men slik:

«Øy!» sa Gunnar.

«Hva behager?» sa Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?»

«Nei takk. Men du må gjerne få bank av meg.»

«Mye du klarer å banke meg,» sa Gunnar. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet.»

«Kommer ikke på tale,» sa Hannibal.

«Jo!»

«Ikke snakk om!»

«Jo!»

«Og» og «men» først i en ytring

En utbredt vrangforestilling er at man ikke kan innlede en ytring – altså det som står mellom to store skilletegn (punktum, utropstegn eller spørsmålstegn) – med «og» eller «men». Mange har til og med lært dette på skolen.

Jeg vet ikke hvem som har kokt opp denne regelen, men vedkommende må ha vært en fjott uten dannelse eller språklig finfølelse.

For det første er det, som Finn-Erik Vinje påpeker i Bedre norsk, meget praktisk å kunne åpne en ytring med «og» eller «men»:

Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. (s. 101)

For det andre kan bruk av «men» og «og» først i en ytring ha en kraftfull stilistisk effekt – en effekt man ikke ikke bør nekte seg bare fordi en eller annen norsklærer en gang i tiden har hatt underlige meninger om saken.

Altså.

Ikke slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Der blev Lys. Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Men slik:

I Begyndelsen skabte Gud Himmelen og Jorden. Og Jorden var øde og tom, og der var Mørke over Afgrunden; og Guds Aand svævede over Vandene. Da sagde Gud: Der blive Lys! Og der blev Lys. Og Gud saa, at Lyset var godt, og Gud skilte mellem Lyset og Mørket. Og Gud kaldte Lyset Dag, og Mørket kaldte han Nat. Og der blev aften, og der blev Morgen, første Dag.

Komma foran «mens»

I dag skal jeg fatte meg i korthet. Jeg vil presentere en kommaregel altfor få er klar over. Som jeg tidligere har nevnt, er det en fordel å beherske språkets formaliteter hvis du vil skrive bøker.

Slik lyder regelen:

Det skal settes komma foran «mens» når ordet indikerer en motsetning, men ikke når det indikerer samtidighet.

Ofte avgjør et kommas tilstedeværelse eller fravær i denne sammenhengen kun en nyanseforskjell. Ta for eksempel de to periodene:

  1. Børre tok oppvasken mens Lisbeth spiste middag.
  2. Børre tok oppvasken, mens Lisbeth spiste middag.

Begge eksemplene er korrekt norsk, men de betyr ikke helt det samme. Periode nummer én betyr «Børre tok oppvasken samtidig som Lisbeth spiste middag». Den andre perioden uttrykker noe slikt som «Børre tok oppvasken, men det gjorde ikke Lisbeth, som isteden spiste middag». Her er det konteksten, og hva du vil vektlegge, som avgjør om du bør sette komma eller ikke.

Men slik er det ikke alltid. Noen ganger er det udiskutabelt feil med komma foran «mens», og andre ganger er det  udiskutabelt korrekt.

Hvis de to hendelsene som nevnes på hver sin side av «mens», ikke foregår samtidig, skal det alltid settes komma. Og hvis subjektet i de to setningene er én og samme person, skal de ikke skilles med komma; det gir jo ingen mening å si at en person gjør dette og hint i motsetning til den samme personen, som gjør noe helt annet.

Altså.

Ikke slik:

  • Jeg synger, mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828 mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.

Men slik:

  • Jeg synger mens jeg dusjer.
  • Henrik Ibsen ble født i 1828, mens Bjørnstjerne Bjørnsom ble født i 1832.

Hvordan bli refusert i rekordfart

Det desidert mest utbredte problemet med manuskriptene jeg vurderer, er at språket er for dårlig. Jeg vil anslå at rundt 50–60 prosent er såpass håpløst dårlig skrevet at jeg legger dem i returbunken etter å ha kastet et kjapt blikk på de første sidene. Vil du være sikker på å få rask vurdering av manuskriptet ditt, skal du fylle det med skrivefeil, ufullstendige setninger og klønete formuleringer. Da blir det refusert i løpet av fem minutter.

Hvis du tenker at godt språk er pynt, en slags bonus man kan slenge med i tillegg til en god historie, levende personer, spennende setting og så videre: Slutt med det. Språk er ikke pynt. Hele manuskriptet ditt er språk og ingenting annet. Er språket ditt dårlig, følger det automatisk at manuskriptet ditt også er det. Personene i en bok er laget av språk. Hendelsene er laget av språk. Settingen er laget av språk.

Å beherske skriftspråket er det første du må gjøre hvis du vil få et manskript antatt. Dette tar tid, men det må til. Synes du det høres for drøyt ut å bruke en halvtime på å flikke på en setning, bør du antagelig finne på noe annet enn å skrive bøker.

Ikke slik å forstå at jeg forventer plettfrie manuskripter uten en eneste skrivefeil. Alle gjør feil. Jeg gjør feil, etablerte forfattere gjør feil, forlagsredaktører gjør feil. Til og med Finn-Erik Vinje gjør feil.

Simple skrivefeil kan du ha ganske mange av uten at det hindrer manuskriptet ditt i å bli antatt. Å rette disse er en del av forlagets jobb. Men hvis du ikke fremviser en noenlunde velutviklet formuleringsevne, er du sjanseløs. Hvis det er åpenbart at du ikke har giddet å bruke tid på språket ditt, gidder heller ikke jeg å bruke tid på det.

Og hvis du skulle få antatt et manuskript, er det i din egen interesse at det inneholder færrest mulig feil. Forlaget stiller i og for seg med språkvask og korrektur, men det er ikke alle som er like flinke. Det kryr av feil i norske bøker. Bøker med fem–seks kommafeil per side er helt vanlig. Vil du være sikker på at språket i boken din er korrekt, er du pent nødt til selv å lære deg skrivereglene.

Altså.

Ikke slik:

Gikk å la meg tidlig hele tia. Fikk ikke skrud av lyset en gang og så sovna jeg fort sånn at jeg ikke skjønte at sovna. Og så gikk det kansje en haltime eller no … også våkna jeg … og så tenkte jeg at jeg skule legge meg fordet jeg skjønte ikke at jeg hadde lakt meg alle rede!

Men slik:

Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs. Noen ganger var stearinlyset knapt slukket før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke en gang fikk tid til å tenke: «Nå sovner jeg»: Og en halv time senere ble jeg vekket av tanken på at det visst var på tide å legge seg til å sove.

PS: Det siste sitatet er hentet fra Prousts På sporet av den tapte tid, oversatt av den fremste språkkunstner Norge har sett, Anne-Lisa Amadou. Selv her har det faktisk sneket seg inn en feil, så det var kanskje ikke noe ideelt eksempel: «Engang» i betydningen «til og med ikke» skal skrives i ett ord.