Problemer og utfordringer

Enkelte mennesker tror man kan endre virkeligheten ved å omtale den som noe den ikke er. Spesielt mange synes å tro at man kan gjøre problemer mindre problematiske ved å omtale dem som utfordringer, noe man selvfølgelig ikke kan. (Jeg har mistanke om at en uforholdsmessig stor andel av disse personene er ledere i det private næringsliv, men det kan jeg ikke dokumentere. Så jeg skal heller ikke påstå noe slikt.)

Saken er at ordenes betydning avgjøres av hva de brukes til å betegne, ikke av hva som står i ordboken. Hvis mange nok begynner å si «skje» når de mener «gaffel», vil resultatet før eller siden bli at ordet «skje» ender opp med å bety det samme som «gaffel» – ikke at gaflene blir skjeer. Og hvis et tilstekkelig stort antall personer velger å si «utfordring» når de mener «problem», vil betydningsnyansen mellom «utfordring» (et positivt ladet ord) og «problem» (nagativt ladet) etter hvert bli borte.

Dit hen kan det se ut til at vi er i ferd med å komme nå. Stadig oftere ser jeg at folk bruker ordet «utfordring» når de helt klart mener å vise til noe negativt. Et ferskt eksempel finner vi i en artikkel i Bok & samfunn hvor overskriften «Utfordringer for irsk bokbransje» innleder følgende: «Krisen i den irske økonomien rammer også bokbransjen. Det er snakk om en reduksjon på over 20 millioner euro, eller 163 millioner kroner.»

I min verden er dette et problem, ikke en utfordring. Vel er det så at man alltid kan ta problemene som utfordringer, slik det heter i et uttrykk som snart, om utviklingen får fortsette uhindret, vil fremstå som meningsløst. Men det er ingenting som tyder på at det er noe slikt journalisten forsøker å uttrykke. Hun har nok bare bukket under for presset fra alle fjottene som tror man kan løse problemer ved å kalle dem utfordringer.

Hvis man har havnet i en situasjon hvor man er nødt til å grave en fem kilometer lang grøft uten andre hjelpemidler enn en spade, har man et problem. Hvis man velger å kalle spaden en gravemaskin, har man fremdeles et problem. Det samme har man hvis man velger å omtale problemet som en utfordring.

Altså.

Ikke slik:

At språkets nyanser forsvinner på grunn av språksvake eslers uvettige ordbruk, er en utfordring.

Men slik:

At språkets nyanser forsvinner på grunn av språksvake eslers uvettige ordbruk, er et problem.

Splittinfinitiv

I norsk skal infinitivsmerket å som hovedregel stå umiddelbart foran infinitiven det hører sammen med: «å snuble», «å falle», «å dø» og så videre. Når noe – vanligvis et adverbial – sniker seg inn mellom de to leddene, kalles det splittinfinitiv: «å plutselig dø». Denne ordstillingen bør man unngå; skriv heller «plutselig å dø».

Noen ganger er dog splittinfinitiv tillatelig. Når en nektelse står til en infinitiv, kan setningen bli tvetydig om nektelsen settes foran å: «Han lovte ikke å slå sin kone» kan bety både «han lovte at han ikke skulle slå sin kone» og «han lovte ikke at han skulle slå sin kone».

I slike tilfeller går det an å bruke splittinfinitiv, altså å skrive «han lovte å ikke slå sin kone» (gitt at det er det man mener, altså). Men man bør også vurere å sette verbet i en annen form enn infinitiv, altså å skrive for eksempel «han lovte at han ikke skulle slå sin kone». Noen ganger kan det være den beste løsningen.

Det er vel å merke ikke alle ikke som bør anbringes mellom infinitivsmerket og infinitiven. Setningene «det er pinlig ikke å beherske sitt eget morsmål» og «det er pinlig å ikke beherske sitt eget morsmål» betyr det samme. Forskjellen er at den sistnevnte er dårlig norsk.

Finn-Erik Vinje oppsummerer saken slik i Moderne norsk (for øvrig en bok som bør finnes lett tilgjengelig på alle norskskrivende menneskers skrivebord):

I tradisjonsriktig skriftspråk unngår man altså i regelen å la et adverbial havne mellom infinitivsmerket og infinitiven. Ikke står i en særstilling, for selv rutinerte skribenter lar dette ordet inngå i splittinfinitiv. Men også her bør man legge vinn på å unngå splittinfinitiv. Når det ikke er helt nødvendig for å unngå tvetydighet, bør man generelt forsøke å unngå at adverbialer kiler seg inn mellom infinitivsmerket og infinitiven.

For min egen regning vil jeg utvide særstillingen til også å omfatte nektelsen aldri. Setningen «han lovte aldri å slå sin kone» er like tvetydig som tilsvarende setning med ikke, og jeg synes det må være greit å plassere nektelsen etter å: «Han lovte å aldri slå sin kone.» Men også her bør man selvsagt vurdere omskrivning til «han lovte at han aldri skulle slå sin kone».

Altså.

Ikke slik:

Det er viktig å ikke unødig sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

Men slik:

Det er viktig ikke unødig å sette noe mellom infinitivsmerket og infinitiven.

Utlendinger

For tiden vasker jeg en oversettelse av en roman hvor en av personene kommer fra et annet land enn de andre personene, og hvor forfatteren har begått en klassisk tabbe det er betimelig å advare mot.

Utlendinger i romanmanuskripter – og altfor ofte i utgitte romaner – har en helt særegen måte å snakke på. De har gjerne lært seg en del av språket i sitt nye land, men ikke alle ordene. Dermed fletter de iblant inn noen ord på morsmålet sitt. Dette er i og for seg ikke så oppsiksvekkende – det som skiller manuskript-utlendingen fra andre utlendinger, er at vedkommende synes å ha lært seg alle ordene i det nye språket bortsett fra de aller vanligste eller de som ligner mest på tilsvarende ord i personens morsmål.

Grunnen til at manus-utlendingen har så store problemer med å lære seg enkle ord som «ja», «hei» og «øl», er selvfølgelig at dette er de eneste ordene forfatteren kan på det aktuelle fremmedspråket. Utlendingen din fremstår ikke som mer utenlandsk hvis du lar ham si «birra», «cerveza» eller «pivo» med jevne mellomrom, han virker bare mer oppdiktet.

Så. Er det bedre å flette inn mer obskure ord fra utlendingens morsmål? Vel, det er i hvert fall litt mer realistisk. Man skal gjerne ha bodd en stund i et land før man lærer seg hva feiebrett, teltstang og varmfront heter på de innfødtes språk. Men som regel vil man jo heller omformulere, forklare eller mime enn bare å buse ut med et ord på et språk ens tilhørere ikke forstår. Og hvis du lar utlendingen din gjøre det sistnevnte, vil heller ikke leserne dine forstå hva han sier.

Hvis du absolutt vil la utlendingen din uttale ord på morsmålet sitt, har jeg to råd.

Det første rådet er å bruke noen bannord eller andre spontane uttrykk for forbauselse eller harme. Det er i slike sammenhenger man lettest tyr til morsmålet selv om man befinner seg blant folk som ikke forstår det. Og slike utrop kan som regel ganske enkelt tolkes ut fra konteksten.

Det andre rådet er å bruke et språk du faktisk kan. En utlending som ikke har klart å lære seg ord som «ja» og «takk», men som ellers snakker utmerket norsk, virker underlig nok. Hvis det i tillegg er tydelig at denne utlendingen ikke behersker sitt eget morsmål, fremstår ikke bare han, men også forfatteren og forlaget, som komplette idioter. (I romanen jeg holder på å vaske nå, er det en italiener som bruker haugevis av ord som ikke finnes, og i tillegg bøyer dem feil. Det tar seg svært dårlig ut.)

Altså.

Ikke slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Por favore,» sa han, «en kopp café.»

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«No grazie.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Faen balle!» skrek Giovanni.

Men slik:

Giovanni gikk inn på kaffebaren og henvendte seg til mannen bak disken.

«Jeg vil gjerne ha en kopp kaffe,» sa han.

«Skal bli,» svarte mannen. «Melk eller sukker?»

«Nei takk.»

Giovanni fikk kaffen sin og gikk mot døren. Idet han nærmet seg, ble døren brått slått opp, og den traff ham slik at den glovarme kaffen han holdt i hånden, sprutet opp i ansiktet på ham.

«Porca madonna!» skrek Giovanni.

Entall og flertall

De falt ned fra stupet og slo hodene til blods.

Ikke slik.

Når man omtaler noe flere personer har én hver av, bruker man i norsk entallsformen av ordet. Bruker du flertallsformen, som for eksempel i «Per og Børre malte husene sine», impliserer du at de har minst to hver. Det er veldig populært å gjøre dette feil, noe som formodentlig (og i likhet med alt annet) skyldes påvirkning fra engelsk.

Altså:

Ikke slik:

De falt ned fra stupet og slo hodene til blods.

Men slik:

De falt ned fra stupet og slo hodet til blods.

Komma etter innledende leddsetning

Til vedkommende som har funnet frem hit ved å søke på frasen «hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt»: Her skulle det ha stått komma etter «antatt».

Kommaregelen som er brutt her, kan formuleres slik:

Når en helsetning innledes av en leddsetning, skal leddsetningen avsluttes med komma.

Dette er en enkel og grei regel, men hvis du ikke husker hva en leddsetning er, har du ikke mye nytte av den. Så her kommer litt oppfriskning.

(En liten advarsel: Jeg er ikke lingvist, så de definisjonene jeg slenger ut her, holder neppe vitenskapelig standard. Men jeg tror de bør duge til praktiske formål, i det minste hvis det praktiske formålet er å finne ut om man skal sette komma eller ikke.)

Det finnes to hovedtyper av setninger:

  • Helsetninger: setninger som kan stå alene
  • Leddsetninger: setninger som ikke kan stå alene, men må fungere som ledd i en helsetning

Setningen «Hannibal var snill», for eksempel, gir mening helt på egen hånd, så dette er en helsetning. I setningen «Da Hannibal var snill», er det derimot åpenbart at noe mangler. Hva skjedde da Hannibal var snill? Her må man føye til noe for at setningen skal gi mening, slik at man for eksempel får: «Da Hannibal var snill, invaderte han aldri Romerriket.» Altså er «Da Hannibal var snill» en leddsetning – og den avsluttes, som du ser, med komma.

Sånn, da har du lært å skille leddsetninger fra helsetninger. Nå gjenstår bare å kunne skille det som overhodet er en setning, fra det som ikke er det.

En setning er et stykke språk som inneholder både subjekt og finitt verbal.

Subjektet er det setningsleddet som utfører handlingen (eller lignende) som verbalet beskriver.

For eksempel (fet skrift = subjekt, kursiv = verbal):

  • Hannibal raste.
  • Jeg er flink.
  • Mannen døde.
  • Den gamle damen falt.

Et finitt verbal står (i norsk) alltid i presens (går), preteritum (gikk) eller imperativ (gå!). Andre former av verbet kan ikke danne finitt verbal. Altså har man ingen setning hvis det eneste verbet er for eksempel gjort eller gjøre.

(Hvis verbet står i imperativ, er subjektet underforstått. Derfor regnes for eksempel «Drit og dra!» og «Kom hit!» som setninger selv om de ikke inneholder noe eksplisitt subjekt.)

Ok, det skal være alt du trenger å vite. Men vi tar et par eksempler for å banke det inn:

Da Hannibal våknet, hørte han elefantene.

Frasen «Da Hannibal våknet» inneholder subjekt (Hannibal) og finitt verbal (våknet), men den kan ikke stå alene, altså er dette en leddsetning. Siden leddsetningen innleder en helsetning, avsluttes den med komma.

Etter lyden å dømme var det et digert beist som kom luskende.

Mange vil her sette komma etter «dømme», men det er feil. «Etter lyden å dømme» inneholder ikke noe annet verb enn «å dømme», som er en infinitiv og derfor ikke et finitt verb. Følgelig kan denne frasen ikke være noen setning, og den skal ikke avsluttes med komma.

Altså.

Ikke slik:

Hvis ditt manus blir antatt blir du oppringt.

Men slik:

Hvis ditt manus blir antatt, blir du oppringt.

(Nei, manuset ditt blir ikke refusert på grunn av noen kommafeil. Men som jeg tidligere har forklart, er det lurt å gjøre det riktig allikevel.)

Anførende setninger

Det er en populær oppfatning at man bør variere ordvalget når man skriver, og i det store og hele er dette en oppfatning jeg slutter meg til. Hvis du bruker samme ord og uttrykk for ofte, vil det virke påfallende. Hvis du vil at det skal virke påfallende, er det selvsagt greit. Men ellers bør du passe deg.

Jo mer spesielt et ord er, desto viktigere blir det ikke å gjenta det for ofte. Språkets aller vanligste ord, som «i», «er», «jeg» og så videre, kan du bruke så ofte du orker uten at noen vil stusse. Men selv ganske alminnelige ord som «løpe» eller «stor» vil stikke seg ut hvis du bruker dem flere ganger i samme setning. Veldig sære uttrykk som «vekk som en sviske» eller «tørst som et bybud» bør du være forsiktig med å bruke mer enn én gang i en tekst, selv i en tykk roman.

Men dette skal ikke handle om hvor viktig det er å variere ordbruken – det skal tvert imot handle om hvor viktig det i en bestemt sammenheng er å unngå det. Den sammenhengen er anførende setninger, altså de små «sa Geir», «hvisket hun» og lignende som gjerne følger replikker. Disse uttrykkene fungerer på motsatt måte av teksten for øvrig: Her vil det virke påfallende hvis du ikke gjentar de samme ordene (som regler forskjellige former av verbet å si) ofte.

Anførende setninger skal normalt ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. De skal bare gi leseren informasjon om hvem som sier hva, slik at dialogen blir lett å følge. Hvis du holder deg til de vanligste formene – som «sa han» – vil leseren nærmest ubevisst oppfatte denne informasjonen. Det er slik det skal være. Men mange forfatterspirer anstrenger seg til det ytterste for å variere språket også i anførende setninger og strør om seg med sære ordvalg som «utbasunerte han», «resonnerte hun» og «gjettet jeg».

Det er to problemer med dette. For det første virker det forstyrrende. Rare ord og uttrykk vil i denne sammenhengen stjele oppmerksomhet fra selve replikkene, som jo er det viktigste i de fleste dialoger. Flyten i lesningen blir ødelagt.

For det andre kan du risikere at leseren opplever å bli behandlet som idiot, og det er noe du for enhver pris vil unngå. Ingen liker å bli behandlet som idiot. De aller fleste lesere forstår at replikken «Jeg skal faen meg mose trynet på deg» er en trussel. Du trenger ikke føye til «truet hun». Hvis du stadig vekk føler behov for å bruke forklarende ord i anførende setninger, kan det bety at du må jobbe mer med replikkene. Hvis du er redd leserne dine ikke skal forstå at et utsagn er en fornærmelse, bør du skrive om replikken slik at dens fornærmende kraft blir tydelig – ikke føye til «fornærmet han henne».

Jeg mener selvsagt ikke at du utelukkende skal holde deg til verbet å si. Noen ganger er det nødvendig å bruke et annet verb for å få frem hvordan noe sies, for eksempel hvis noen hvisker. Et og annet «skrek», «ropte» eller «hylte» kan være helt på sin plass, men ikke overdriv – et utropstegn uttrykker jo sånn omtrent det samme. Det er først og fremst verb som angir hva slags talehandling (løgn, påstand, resonnement etc.) en replikk er, du skal passe deg for. «Spurte» og «svarte» er greit, men det fungerer helt fint med «sa» også når en replikk er et spørsmål eller et svar.

Overdreven bruk av adverb bør du også unngå i denne sammenhengen (og mange andre). Ikke skriv «sa han nølende» med mindre det er helt umulig å få frem nølingen i selve replikken. Og det er det neppe. Virker det umulig, betyr det bare at du må jobbe hardere.

Ofte kan du også droppe de anførende uttrykkene. Særlig i kjappe replikkvekslinger med korte utsagn mellom to personer kan de virke forstyrrende. Da er det gjerne best å utstyre de to første replikkene med informasjon om hvem som snakker, og så stole på at leseren klarer å plassere annenhver setning hos de to personene i resten av samtalen. Er det en lang ordveksling det er snakk om, bør du iblant legge inn eksplisitt informasjon om hvem som snakker, ellers er det lett å miste oversikten. Hvis de to personene som snakker sammen, ordlegger seg veldig forskjellig (noe som uansett er en god idé, de fremstår gjerne mer levende da), blir behovet for anførende setninger mindre – da vil det jo gjerne fremgå av selve replikken hvem som snakker.

Altså.

Ikke slik:

«Øy!» henvendte Gunnar seg til Hannibal.

«Hæ?» svarte Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?» truet Gunnar.

«Ikke faen,» avslo Hannibal. «Det er det du som skal ha,» la han til.

«Mye du klarer å banke meg,» fnøs Gunnar avfeiende. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet,» instruerte han.

«Nei!» ropte Hannibal.

«Jo!» skrek Gunnar.

«Nei!» utbasunerte Hannibal.

«Jo!» fastfoldt Gunnar.

Men slik:

«Øy!» sa Gunnar.

«Hva behager?» sa Hannibal.

«Skal du ha bank, eller?»

«Nei takk. Men du må gjerne få bank av meg.»

«Mye du klarer å banke meg,» sa Gunnar. «Kom hit, så skal du få deg en på trynet.»

«Kommer ikke på tale,» sa Hannibal.

«Jo!»

«Ikke snakk om!»

«Jo!»