Trøbbel

Som tidligere nevnt består et plott grunnleggende sett av en protagonist som forsøker å nå et mål, og en antagonist som yter motstand. Om denne motstandens beskaffenhet er det særlig to forhold som er verd å merke seg:

  • Den må være sterk.
  • Den må tilta i styrke etter hvert som handlingen skrider fremover.

Hva det enn er protagonisten din forsøker å oppnå, er det maktpåliggende at det er vanskelig. Helst bør det være veldig vanskelig, gjerne vankeligere enn noe annet vedkommende har opplevd før. Når man trekker ut en episode av et menneskes liv og lager roman av det, gir det ingen mening å velge en moderat vanskelig episode.

Homer – eller hvem det nå var – kunne ha skrevet et epos om den gangen Odyssevs skulle pløye jordet og fikk problemer med både buskap og redskap. Men det gjorde han ikke. Han skrev om den gangen Odyssevs skulle hjem fra krigen og havnet i havsnød, ble tatt til fange av en kyklop, møtte en eksentrisk dame som forvandlet mannskapet hans til griser, måtte innom dødsriket for å spørre om veien, møtte enda en eksentrisk dame som holdt ham fanget i syv år, og oven i kjøpet, da han endelig kom hjem, fant huset fullt av fremmede menn som ville ha seg med kona hans.

Hvis du vil holde på leserens oppmerksomhet, bør du gjøre som Homer: Utsett hovedpersonen for så mye trøbbel som du overhodet klarer å dikte opp.

Å dikte opp noen hindringer på protagonistens vei burde ikke være så vanskelig. Vanskeligere er det nok å opprettholde balansen mellom trøbbel og fremgang.

I narrative tekster er gjerne hoveddrivkraften leserens ønske om å finne ut hvordan det vil gå, hvorvidt protagonisten vil nå målet sitt. Derfor er det viktig at det aldri blir åpenbart hvordan det hele vil ende. Hvis du peiser på med de største vanskelighetene med én gang (skurken lenker helten fast til en atombombe som går av om fem minutter!), vil de kommende vanskelighetene fortone seg som bagateller (skurken har helt sukker på bensintanken i heltens bil!). Og bagateller er ikke nok til å holde spenningen – tvilen om historiens utgang – ved like.

Saken er at i et godt strukturert plott må protagonisten hele tiden nærme seg målet, men samtidig må det virke stadig mer uoppnåelig. Mens målet ennå synes fjernt, kan småproblemer som sukker på bensintanken være tilstrekkelig til å skape spenning. Men når målet befinner seg innen gangavstand, må det kraftigere lut til.

Altså.

Ikke slik:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som pløyde sitt jorde.

Men slik:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide.

About these ads

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s