Don’t show and tell

Da jeg for en stund siden skrev om det gamle «show, don’t tell»-dogmet, forklarte jeg viktigheten av å vite hva som er forskjellen mellom de to teknikkene, og å vite når man skal gjøre hva. Det jeg i den forbindelse glemte å nevne, er at man for all del ikke må finne på å gjøre begge deler på én gang. Overtydelighet er en veldig vanlig svakhet i utrente forfatteres manuskripter. Ofte arter dette seg slik at forfatteren eksplisitt forklarer noe enhver oppegående leser allerede vil ha forstått.

Et spesielt – og utbredt – tilfelle av denne svakheten har jeg allerede advart mot i innlegget om anførende setninger. Der dreide det seg om formuleringer som denne:

«Du er stygg og dum og lukter vondt,» fornærmet hun ham.

Her har forfatteren først vist at en person fornærmer en annen, og deretter fortalt leseren at fornærmelsen er en fornærmelse. Det eneste man her oppnår med å bruke det forklarende verbet fornærme istedenfor det mer nøytrale si, er å fornærme leserens intelligens.

En annen klassisk form for overflødig telling som dukker opp i forbindelse med replikker, og som er enda mer påfallende og enda mer irriterende enn den ovennevnte, er den hvor forfatteren beskriver en persons språkbruk etter å ha vist den frem:

«Skal du dra snart, eller?» sa jeg.

«Jeg vet liksom ikke helt,» sa Hannibal. «Det er liksom så vanskelig. Å finne ut hva jeg har lyst til, liksom. Hvis jeg tar elefantene og drar, blir det liksom krig og greier, og så kan jeg dø og sånn, og jeg er liksom ikke så hypp på det. Men det er liksom ikke så jævla gøy å sitte her i Karthago og vansmekte heller. Det blir så kjedelig, liksom.»

Hannibal brukte ordet liksom veldig mye.

Som jeg nevnte i innlegget om showing og telling, kan man ved hjelp av språk strengt tatt ikke vise frem noe annet enn nettopp språk. Det er derfor ikke overraskende at det ofte er i forbindelse med direkte tale folk finner på å fortelle noe de allerede har vist. Men telling betegner også det å vise noe frem ved å spille det ut i scener, for eksempel å vise at en gitt person er snill ved å la vedkommende hjelpe noen, gi bort ting, rose andre mennesker og så videre, istedenfor bare å fortelle rett ut at «sånn-og-sånn var snill.» Og her må man altså velge. Hvis man har vist frem en persons egenskaper, er det overflødig å fortelle eksplisitt om dem i tillegg.

Altså.

Ikke slik:

«Hva i hælvete?» skrek onkel Ragnar og dundret kaffekruset i bordet. «Hvem faen er det som har hatt sukker i kaffen min? Var det deg?» Han knyttet neven og stirret olmt på meg.

«Eh,» sa jeg. «Nei. Det var han der.» Jeg pekte på Hannibal.

«Ååå! Hælvete heller! Jævla idiot!» Ragnar tok kruset og kylte det i ansiktet på Hannibal så blod og tenner sprutet.

Onkel Ragnar var en aggressiv mann.

Men slik:

«Hva i hælvete?» skrek onkel Ragnar og dundret kaffekruset i bordet. «Hvem faen er det som har hatt sukker i kaffen min? Var det deg?» Han knyttet neven og stirret olmt på meg.

«Eh,» sa jeg. «Nei. Det var han der.» Jeg pekte på Hannibal.

«Ååå! Hælvete heller! Jævla idiot!» Ragnar tok kruset og kylte det i ansiktet på Hannibal så blod og tenner sprutet.

Eller slik:

Onkel Ragnar var en aggressiv mann.

3 thoughts on “Don’t show and tell

  1. Viktigheten? Jeg ser at det til stadighet dukker opp i massemedia, men er det egentlig et ord? Skal det ikke være «[..] forklarte jeg betydningen av å vite hva som er forskjellen [..]«?

    NB. Veldig fin og lærerik blogg. Særlig for oss vampyrforfattere :-)

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s