Motivasjon

I et tidligere innlegg beskrev jeg noen grunnleggende elementer som er helt nødvendige for at en historie skal bli spennende: Man må ha en protagonist som forsøker å nå et mål, og en antagonist som vil hindre dette. Har du fått på plass denne grunnstrukturen, er du på god vei til å skrive en fortelling som fenger. Men det er ikke nok.

Fra tid til annen leser jeg manuskripter som er godt strukturert, som er bygget opp ved hjelp av kausalforbindelser, som foregår i et fascinerende fiktivt univers, og så videre, men som allikevel er ulidelig kjedelige. Som regel er da problemet at forfatteren har glemt å beskrive hvorfor protagonisten ønsker å nå målet sitt.

Når man ikke har noen forståelse for hva som driver hovedpersonen, er det svært vanskelig å leve seg inn i handlingen. Hvorfor skal man vel gidde å engasjere seg når man ikke vet hvorfor hovedpersonen er engasjert? Hvis leseren ikke vet hvorfor det er viktig for hovedpersonen å nå målet sitt, vil det heller ikke bli særlig viktig for leseren å finne ut hvordan det går.

Kort sagt må noe viktig stå på spill for protagonisten. Og når jeg skriver viktig, mener jeg viktig-viktig. Gjerne liv eller død. Ingen gidder å lese bøker om bagateller.

Protagonistens jakt på et mål kan motiveres på to måter:

  • Hvis protagonisten ikke klarer å nå målet sitt, får det katastrofale konsekvenser. Det behøver ikke være snakk om verdens undergang, men det kan med fordel handle om protagonistens undergang.
  • Hvis protagonisten klarer å nå målet sitt, får det svært gunstige konsekvenser. For eksempel kan vedkommende bli søkkrik eller finne meningen med livet.

Aller helst bør du kombinere disse, slik at leseren har en klar idé om hva det vil innebære når protagonisten enten lykkes eller mislykkes i å nå målet sitt.

Det er også viktig at det er noe personlig som står på spill for protagonisten. Det er greit nok å redde verden, men hvis du vil basere plottet ditt på dette, bør du i det minste sørge for at det er sin egen verden protagonisten søker å redde, slik at han eller hun samtidig redder seg selv. (Som jeg tidligere har vært inne på, er det spesielt vanlig å trå feil på dette punktet i skjematisk utformede fantasy-romaner.)

Du kan la hovedpersonen din være motivert av ren altruisme, altså et ønske om å gjøre noe godt for andre mennesker heller enn for seg selv. Men i så fall må du klare å gi leseren en skikkelig forståelse for dette ønsket. Du bør altså være en temmelig dyktig personskildrer før du gir deg i kast med noe slikt.

Det jeg nå har skrevet om protagonisten, gjelder også for antagonisten. Leserne dine må forstå hvorfor vedkommende ønsker å gjøre livet surt for protagonisten, hva vedkommende får ut av dette. Romaner hvor hovedpersonen kjemper mot noen eller noe som mangler personlige motiver eller egen vilje, har en tendens til å bli ganske kjedelige.

Daniel Defoes Robinson Crusoe er et eksempel på dette fenomenet. Gjennom store deler av romanen er Crusoes antagonist rett og slett naturen. Den gir ham masse motstand, men ikke fordi den har noe å vinne på det. Derfor er det også grenser for hvor spennende romanen blir. (Det skal sies at problemet ikke er så ødeleggende som det kunne ha vært, i og med at Gud, som i aller høyeste grad er utsyrt med egen vilje, hele tiden lurer i kulissene, og i en viss forstand tar funksjonen som antagonist.)

Vær altså forsiktig med å bruke noe annet enn mennesker som protagonister eller antagonister. Hvis du bruker noe annet (dyr, marsboere, frukt og/eller bær), må du sørge for å gjøre dem menneskelige nok til at leserne dine kan forstå hva som driver dem.

Altså.

Ikke slik:

Børre plukket opp papiret som lå på dørmatten, og brettet det ut. Det var fullt av utklipte bokstaver som stavet ordene: «Jeg har brillene dine. Hvis du ikke slutter å spise makrell i tomat, kommer jeg til å knuse dem. Hilsen antagonisten.»

Men slik:

Børre plukket opp papiret som lå på dørmatten, og brettet det ut. Det var fullt av utklipte bokstaver som stavet ordene: «Jeg har datteren din. Hvis du ikke gir meg ti millioner kroner, kommer jeg til å drepe henne. Hilsen antagonisten.»

About these ads

2 kommentarer om “Motivasjon

  1. Jeg lurer på hva du mener om å la protagonisten og antagonisten være samme person. Jeg holder på med en historie hvor antagonisten og protagonist er to sider av en person. Har du noen erfaring om hvorvidt dette kan fungere, eller om det blir for vanskelig for en leser å forstå?

    Svar
    • Det kan så avgjort fungere, og det er ganske vanlig. I såkalte psykologiske romaner består gjerne plottet i en konflikt mellom motstridende ønsker, impulser etc. i hovedpersonen, så det du beskriver her, er på ingen måte ukonvensjonelt.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s